Året som har gått har gitt oss noe av det vi verdsetter mest her i livet. Martin og jeg har fått oss en nydelig sønn, samtidig som vi har kjøpt oss en lekker enebolig sammen. Det er to store ting her i livet som vi setter utrolig stor pris på. Vi er heldige som har så mye sammen i en alder av bare 22 år. Vi har begge jobbet hardt for å få det til, og vi er stolte over å ha kommet til der vi er idag. 

Nå ønsker vi 2017 velkommen, og en ny baby er på vei. Familien vår vil bli til 4 om bare noen måneder. Men aller først er det 1 års dagen til Liam som står på spill den 8/01-17. Tenk at han allerede har blitt et helt år, hvor ble tiden av? 







Godt nyttår alle sammen, jeg håper 2017 byr på like mye bra om ikke bedre! 
 


Jeg har nå ventet i hele 2 mnd på min nye Iphone 7 plus Rose Gold. Jeg hadde aldri trodd at det skulle ta så lang tid, men det var så verdt det! Jeg er superfornøyd med den, se så nydelig den er! Jeg trengte en tlf med godt kamera, noe jeg har forstått at denne har. Gleder meg virkelig til å få teste den skikkelig ut. Det blir hvertfall mye bilder fremover!



 


 

Det var aldri en hemlighet at svangerskapet med Liam var tøft. De første 15 ukene gikk som en drøm, ingen kvalme og ingen vondter. Jeg følte meg superheldig som hadde sluppet så "billig" unna. Jeg var på tidlig ultralyd i uke 13, hvor alt stod bra til med fosteret - det var da jeg fikk vite at vi ventet en liten gutt. Den ordinære ultralyden viste helt andre ting. Det var 5 leger der inne og ingen ville si noe som helst. Jeg ble selvfølgelig kjempenervøs, og ble hastesendt opp til Haukeland noen få dager etterpå. De hadde funnet noe i magen hans som de aldri hadde sett før. 

Jeg kom opp til Haukeland, hvor jeg fikk møte en utrolig dyktig spesialist. Han tok oss kjempegodt i mot, og fulgte meg gjennom hele svangerskapet. Han kunne heller ikke si hva det var, men det var mange spekulasjoner. Han var innom alt fra dobbel tarm til kromosomfeil (Downs Syndrom). Verden raste, men det var nå for sent å gjøre noe med det. Jeg snakket lenge med familien min og legen, og jeg klarte til slutt å snu om tankene å tenke at barnet var velkommen uansett. Han ville bli elsket, og det høyt! I uke 30 fikk jeg akutt og alvorlig svangerskapsforgiftning. Jeg ble derfor innlagt på Haugesund Sjukehus og overflyttet til Haukeland dagen etterpå. Der ble jeg liggende i 4 hele uker, hvor det ble tatt tusen CTG prøver og utallige ultralyder (hver dag). Jeg hadde skyhøyt blodtrykk, noe de ikke fikk kontroll på. De måtte dra så mange dager ut av meg som de kunne, da Liam måtte være sterkest mulig til operasjonen sin som de skulle utføre ila de 3 første dagene - hvis ikke ville han nok ikke klare seg. Det var mye frem og tilbake om han i det hele tatt ville overleve, hvor stor skade hadde han med seg i bagasjen? Derfor ble jeg satt på siden, og blodtrykket mitt ble dynket med tabletter som skulle hjelpe å stabilisere det. 

Uke 34+4 var dagen der. De hadde allerede sagt 4 ganger tidligere at han skulle ut, men nå skjedde det endelig. Kroppen min var kjempesliten, og nå var det over. Jeg ble lagt på operasjonsbordet kl 09:20 (?) og kl 09:34 var han ute. Han ble som dere forstår født med keisersnitt. Han var 1920 gram og 41cm. Han ble tatt i fra meg med en gang, jeg fikk såvidt se han i det de gikk forbi meg. Barnelegene skulle ha han opp til barneavdelingen for å finne ut hva som var galt og i tillegg operere han. 

Noen timer senere sender samboeren min Martin melding om at han var helt frisk. De kunne ikke finne noe annet enn en cycte i buken hans som måtte bort, men dette ved 4 ukers alder. Jeg var fremdeles ikke overbevist over at han var så frisk som han sa - noe han heldigvis var. Jeg er så takknemlig for at alt gikk så bra til slutt. Prematur, men allikevel så utrolig sterk. Vi kom oss hjem etter 6 dager på sykehuset. Han var uheldig å punkterte en lunge ila det andre døgnet, noe som gjor til at han måtte ligge med dren 1 døgn. 

Han er den sterkeste personen jeg kjenner, og han har vokst seg så utrolig sterk og fin. Mammahjertet sprekker av stolthet og jeg ser nå at de ukene med rent helvete var verdt det! Jeg har aldri hatt det så vondt noen gang, men jeg hadde gjerne gjort det igjen om det hadde vært en kamp om samme gutt! 







 


Som folk flest er også jeg på sosiale medier. Instagram er det jeg bruker mest. Det er så mange flotte instagramkontoer der ute, kontoer jeg får masse inpirasjon fra! Jeg har i overkant av 3000 følgere på Instagram, supre følgere som legger igjen så fine og gode kommentarer hver dag, veldig takknemlig for det. 
Jeg er alltid på utkikk etter nye mennesker å følge, så gjerne legg igjen ditt instagramnavn om du ønsker en ny følger. 

Noen av mine absolutte favoritter på Instagram er Theahelen21, Annelinsta, Idatonnessen, Cecilie_Bruras og Annveronicadalen. Det finnes såklart mange flere, men dette var noen av de. Selv går jeg under navnet Malinvedaa



 


Etter mye om og men har jeg bestemt meg for å starte opp bloggen min igjen. Som dere sikkert har fått med dere så heter jeg Malin. Jeg bor på Vormedal som er en liten del av Karmøy Kommune. Jeg bruker store deler av tiden min sammen med samboeren min Martin og sønnen vår Liam. Liam er født 08.01.2016, prematurt i uke 34. Vi venter også et lite nurk i juli 2017, noe vi gleder oss stort til. Interiør og baby er noe jeg er i overkant interessert i, det vil dere kunne se på bloggen min fremover.




 


hits