Jeg må si at jeg er utrolig heldig som er sammen med en så flott mann som jeg er. Han er virkelig den beste kjæresten jeg kunne drømt om, samtidig som han er den flinkeste pappaen til våre to små. Han står på dagen lang, og gjør alt han kan for at vi tre skal ha det bra!

I går var jeg så heldig å få et nytt kamera som jeg hadde kjempelyst på. Jeg bruker mye tid på å fotografere mine to små, og var en smule lei av å hele veien bruke telefonen. Jeg solgte speilreflekskameraet mitt tidligere i år, da jeg syns dette ble for "klossete". I går kjøpte han derfor Sony A5000, et kamera jeg er veldig fornøyd med. Jeg får bilder av god kvalitet, og det er veldig viktig for meg. Jeg ønsker å kunne fremkalle bildene av barna våre, og da er det kjekt om bildene er 100% og ikke av mobilkvalitet. Han tok seg derfor den frihet å spandere et kamera på meg/oss!



 


Da har jeg mottat bildene etter nyfødtfotograferingen. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med bildene, og de kunne virkelig ikke blitt bedre. De er alle unike, og veldig personlige. Siden vi har fått en sommerbaby hadde jeg veldig lyst på blomster i bildene, og resultatet syns jeg ble kjempebra! 










 


Jeg er som alle vet utrolig glad i Instagram. Jeg deler bilder der hver dag, og det går mye i barn, barnerom og hverdagen generelt. Jeg er opptatt av å ha en lys og fin profil, og gjør mitt beste for å holde den så ryddig som mulig! Følg meg gjerne på Malin.vedaa! 


















 


Nå har det gått rett over 1 uke siden Mileah kom med hjem fra sykehuset. Liam har hele svangerskapet kost med magen min og hørt ordet "baby", som han har klart å forstå at er magen. Han har selvfølgelig ikke visst hva ordet betyr, men han vet at det har hatt en sammenheng med magen å gjøre. 

Nå er babyen plutselig en egen, liten person som er på utsiden. Hun ligger i nestet sitt, på brystet vårt, og i sofaen. Babyen er også med over alt, og hun har kommet for å bli. Dette var selvfølgelig noe Liam ikke klarte å forstå, han var sjalu, han oppførte seg merkelig i tillegg til at han var utrolig grinete og sur. Han begynte å slå, og han ville for alt i verden ikke gå bort til babyen. Han var redd. 

Etter en 5 dagers tid begynte han å se på henne, gå bort til henne å ta på henne. Han klappet henne på hodet, holdt henne i hånden og la hodet sitt ned på henne for å gi henne kos. Han har nå begynt å bry seg, og er veldig opptatt av hvor babyen er til en hver tid. Han vil ha henne med når han skifter bleie, og når han selv sitter i sofaen vil han ha henne på fanget sitt. Han blir kjempesint om vi tar henne "fra" han. Han har virkelig vist oss hvor mye han bryr seg om henne, og at han har akseptert at hun nå er en del av familien. 

Vi bruker også mye tid på Liam alene, at en av oss tar han med oss ut eller finner på noe med bare han. Det tror jeg er utrolig viktig, at ikke all fokus går over på babyen. Mileah krever tid, og skal hver 2-3 time ha mat, i tillegg til at det har vært mye frem og tilbake til sykehuset grunnet gulsot. Det har derfor vært mindre tid til Liam, noe jeg har hatt utrolig dårlig samvittighet over. Heldigvis er han den mest tålmodige sjelen i verden, og han har vært så heldig å fått være med mormoren og morfaren sin, i tillegg til bestermor. De har vært til stor hjelp den siste uka, og jeg er evig takknemlig for det. 

Nå er vi en familie på 4, hvor vi alle er like glade i hverandre. Vi har den perfekte familie, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med ting. Det går over all forventning, og vi klarer oss kjempebra. Liam er en engel, han hjelper til her hjemme, og han har plutselig blitt så stor. Jeg har hele veien sett på han som så liten og søt, men han har vokst opp til å bli en liten kjekkas av en ung gutt. Det er nesten litt trist å se at tiden går så fort og at han har vokst opp til å bli en så god person på så kort tid. Jeg skulle ønske tiden kunne stoppe opp litt, for den lille babyen min som ikke lengre er så liten vokser i fra meg. 



 

 


Den 09.06.2017 stod jeg opp tidlig for å møte opp på vekstkontrollen jeg hadde avtalt på sykehuset. Jeg tenkte at dette gjerne var den siste da jeg var så nær termin, og håper på at lillesøster etter mye om og men hadde bestemt seg for å legge litt mer på seg. Det ble målt hodeomkrets, mageomkrets, lårbein, blodgjennomstrømning i hode og navlesnor. Navlesnoren var dessverre ikke optimal, og det ble bestemt at jeg ikke kunne gå til termin, og at det måtte bli gjort noe i løpet av de neste dagene. Jeg ble sendt videre til en CTG prøve, som var utrolig fin. Så det viste ingen tegn på at babyen ikke hadde det fint i magen. Jeg fikk beskjed av en overlege at de ville ha meg innlagt da blodtrykket mitt var høyt. Jeg fikk derfor et rom på føden, og hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det var starten på det hele. Morningen etter (10.06.2017), ble det bestemt at jeg skulle bli satt i gang med ballongkateter. Da jeg ikke hadde mer enn 1 cm åpning var det det beste å gjøre. Denne gikk jeg med helt til morningen etter, og da fikk jeg beskjed om at den hadde hjulpet meg frem til 3 cm. Det var ikke så langt som de hadde håpet på, da ballongen skulle falle ut ved 4 cm. Jeg fikk derfor gå med denne noen timer til, for å se om den falt ut. Jeg fikk bytte rom, og ble lagt inn på føderommet. Nå var virkelig ting i gang, og jeg hadde aldri følt meg så nær en fødsel før. Jeg var spent, men også utrolig glad for at jeg hadde kommet meg såpass langt - og premien var ikke langt borte. Jeg ble jevnlig sjekket, men åpningen ville dessverre ikke spille på lag. Jeg fikk klyster rundt kl 15:00, og kort tid etter falt ballongen ut. Den var virkelig med på å sette fart på sakene, og det er nok det som var grunnen for at den falt ut. Dessverre var det fremdeles bare 3 cm. Nå skulle de uansett ta vannet, for å se om det ville sette gang på riene. De sjekket hvordan barnet lå, og de sjekket at ikke navlesnoren lå i veien. Alt så bra ut, vannet ble tatt. Og kort tid etter begynte det å murre i magen.



Jeg fikk rier etter 2 minutt, men ganske milde rier. De økte dessverre ikke på, så legene bestemte seg for å sette meg på drypp. Jeg ble satt på drypp, og på grunn av at babyen var så liten måtte de ha elektroder på hodet hennes for å følge med på trivselen underveis. Det er da slik at små babyer gjerne ikke tåler rier like godt som store/fullbårne barn. Det var tilfellet hos oss. Med en gang dryppet startet og riene økte på, sank hjertefrekvensen til babyen. Og hun hadde to ganske gode dypp som tydet på at det ikke føltes bra. Heldigvis gikk det litt oppover igjen, men så kom det tilbake. De skrudde dryppet opp, for å øke intensiteten på riene, men babyen tålte det rett og slett ikke. Jeg lå rett ut på sengen, med lystgassen i hånden. Bekymret som fy, begynte jeg å gråte da jeg så hvordan barnet responderte. Jeg var livredd for å miste henne, og behovet for å få henne ut snarest økte på. Etter timer med intense rier, var det på tide å sjekke åpningen igjen. Jeg håpet virkelig på at det hadde skjedd noe nå, og den supergreie jordmoren forventet 6-7 cm. Da hun sjekket var det ingen forandring, og jeg ble målt til 4. Jeg ble utrolig skuffet, men det var lite jeg kunne gjøre. Riene var utrolig sterke nå, og jeg vred meg i smerte. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle være så vondt. Jeg fikk derfor satt epiduralen (som jeg hadde måttet hatt uansett). Jeg fikk beskjed om dette allerede dagen før, da blodtrykket mitt var høyt, og jeg ikke ville få presse under pressriene om dette fremdeles var høyt da. Jeg syns det var utrolig godt å få den satt, men riene avtok veldig fort. Jeg gikk fra å ha helt sykt vondt til null smerte og null rier. Det var endelig behagelig, og jeg trengte verken lystgass eller noen annen form for smertelindring. Jeg kunne le, smile og prate. Men mest av alt var jeg sugen på mat og drikke, som jeg ikke hadde fått i meg under alle de timene med rier. Jeg var dessverre så uheldig å fikk beskjed om at jeg ikke kunne tilføre kroppen næring/væske da de ikke visste om dette ville ende opp i et keisersnitt grunnet tilstanden til babyen. Jeg ble derfor veldig tappet for energi utover kvelden, og hadde ikke mer å gi. Jeg lå flere timer uten at kroppen startet riene igjen, og babyen hadde det ikke bra. Det endte opp med at jeg fikk feber, babyen trengte antibiotika og hjertefrekvensen til barnet fortsatte å stupe (til og med når jeg ikke hadde rier). Jeg ble derfor utrolig bekymret, og fikk beskjed om at hvis jeg ikke hadde fått 7 cm åpning i løpet av de 2 neste timene skulle vi kaste inn håndkle.

Martin og jeg fikk slappet av de to timene, han sov og jeg duppet av. Det var så deilig å endelig få roe kroppen litt. Jeg var naturlig nok utrolig spent på hva som hadde skjedd da klokken var 04:30. Legene og jordmor sjekket åpningen igjen, men det var ingen forandring nå heller. Jeg var fremdeles 4 cm. Og da kjente jeg at nok var nok. Jeg ble satt på drypp igjen, men etter 1 time med dette, ingen rier eller tegn på at noe skulle skje - så var det nok. Jeg ville ikke mer, og jeg følte ikke at det lengre var forsvarlig for min lille skatt å ligge der inne. Legene fulgte hele veien med, og de bestemte seg for at hun nå måtte ut. Jeg ble trillet ned til operasjonssalen, evig takknemlig for at de endelig hadde tatt steget med å gi meg keisersnittet. Jeg fikk endelig et håp om at dette kom til å gå bra. Heldigvis! Alt gikk veldig fort, og jeg husker svært lite av hva som egentlig skjedde, og hvordan ting var. Det jeg husker er hvertfall det at de bare fylte på med epiduralen jeg allerede hadde fått, og de tusen legene rundt meg stilte hverandre et lass med spørsmål om allergiene mine osv. Jeg fikk også en nøytraliserende "shot" som jeg måtte svelge, for å unngå oppkast under selve keisersnittet. 

Jeg fikk ha Martin med meg inn. Og siden alt gikk så fort ble jeg en smule dårlig av hele settingen. Jeg var overhode ikke forberedt på at det skulle gå så fort. Men mest av alt reagerte jeg på at jeg fremdeles kjente beina mine. Jeg hadde følelser i hele underkroppen, og jeg kunne bevege hver en muskel. Jeg hørte "nå setter vi i gang", og det var da jeg kjente at kniven traff. Jeg kjente hele inngrepet, noe som var svært ubehagelig. Det var litt vondt, men veldig overkommelig. Jeg ble raskt kvalm, og trengte noe for å fjerne den. Jeg fikk derfor sprøytet inn noe som gjorde til at jeg ble meget neddopet og gav blanke i det meste. Den 12.06.2017 Kl 05:52 kjente jeg at de dro ut babyen, og lille Mileah var endelig født. Nå skulle jeg bare bli sydd igjen, og Martin skulle få bli med ut for å sjekke tilstanden til barnet vårt. Mileah var liten og nett, men trengte ingen form for hjelp. Hun pustet selv, og hadde det utrolig bra.

Jeg lå fremdeles på bordet, da de brukte enormt med tid på å sy åpningen igjen - bare på grunn av at de ville ha det fint. Jeg fikk også vite at de skulle sende morkaken min til sjekk for å finne ut hva det er som gjør til at svangerskapene mine blir som de blir.



Alt i alt var fødselen fin, men den endte ikke så bra som vi håpte på. Legene var heldigvis utrolig flinke, og de forstod mine bekymringer underveis. Og sammen kom vi i mål. Jeg er så stolt over meg selv, som ikke gav opp når det stod på. Men jeg er også utrolig stolt over at jeg klarte å gi beskjed om at nok var nok (noe legene også syntes). Jeg hadde nok aldri klart dette om dette hadde vært mitt første svangerskap.

Velkommen til verden Mileah Vedå - Søderlund 


Den 12.juni kl 05:52, ble det endelig bestemt at du skulle få møte denne verden. Ikke hadde du valgt det selv, men på grunn av dårlig magehus var dette det beste for både deg og meg. Etter en lang i gangsettelse av en fødsel ble det bestemt at du heller skulle ut med keisersnitt. Dette var en lettelse, og jeg følte ikke lengre at jeg kom til å miste deg. (FØDSELHISTORIE KOMMER)

Jeg er superstolt over å kunne si at jeg har blitt mamma til verdens flotteste lille jente på bare 2212 gram og 44 cm. Født 4 uker før tiden og bare 1 uke prematur. Jeg er så takknemlig for at du er helt frisk, og at ting til nå har gått så utrolig bra. Etter bare 1 dag på sykehuset fikk du bli med oss hjem, og vi kunne endelig være en komplett familie på 4 stykker!

Mamma og pappa elsker deg!


Da var jeg på min aller siste kontroll idag, tror jeg. Jeg ble kjapt lagt inn på føden etter dagens ultralyd og CTG, da babyen ikke har den gjennomstrømningen i navlesnoren som hun skal ha - i tillegg til at kroppen min skranter med blodtrykk, pannehodepine og diverse.

Det blir derfor utrolig spennende å se når fødselen blir startet, men jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke kommer meg ut herfra igjen. Jeg går heller ikke til termin. 

Jeg er utrolig klar for å møte jenta i magen, og det skal bli så godt å få henne i armene. Jeg er i uke 36+1 idag, og det er ikke så alt for gale. Jeg er veldig fornøyd med å ha kommet såpass langt, men noen 4 kilos baby blir det ikke. Hun er målt til å være rundt 2100 gram, og det er stort nok. Så lenge hun er frisk så gjør det ingenting om hun er litt liten. Kanskje neste oppdatering er med bilde av babyen? Nå skal jeg hvertfall hvile litt mens jeg venter på at Martin skal komme på sykehuset med baggen min. Jeg føler meg så ekkel med en gang jeg kommer til et sykehus, så jeg føler for å ha alle tingene mine + sjokoladen min, Hehe! 

De aller fleste oppdateringene mine kommer på Instagram, så følg meg gjerne der - Malin.vedaa 





 


Etter sist vekstkontroll fant de ut at det er nedsatt funksjon i navlesnoren. Dette har gjort til at babyen i magen har sluttet å legge på seg, eller hun legger på seg lik null. 

Hun er målt til 2100 gram, og i følge legene vil hun ikke bli noe særlig større. Det er derfor snakk om å sette fødselen i gang om ikke så lenge. Jeg hadde håpet på å få kunne gå til uke 37/38, men det høres ikke så lovende ut. Babyen har det bra inne i magen enn så lenge, men det vil nok med tiden gå ut over trivselen hennes. Jeg har derfor fått beskjed om å ta kontakt om bevegelsesmønsteret hennes forandre seg. 

Jeg har mye vondt i magen for tiden, og hodepinen og synsforstyrrelsene ser ikke ut til å gi seg. Heldigvis er det godt at det ikke er så alt for lenge igjen. Det viktigste er kanskje nå å få henne ut slik at hun kan få mat på utsiden. 

Jeg ble fortalt av legene at lungene hennes var modne nok på denne tiden, og at hun mest sannsynlig kom til å klare seg utrolig bra om de måtte ta henne ut nå. Det er utrolig godt å høre, og det skal jo sies at jeg har vært gjennom det en gang før - bare enda mer prematurt. Jeg er derfor ikke noe bekymret. Og jeg er spent på hva de kommer frem til på neste kontroll som er på fredag allerede. 




 


Hei igjen fine mennesker! Jeg er så urolig dårlig på oppdateringer for tiden, men som dere alle sikkert forstår så er jeg utrolig sliten!

Jeg har kommet meg inn i uke 36, og jeg forstår ikke hvor tiden blir av. Ukene flyr forbi, og fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser virkelig fram til dagen hvor ting starter, da jeg da kan se enden på dette svangerskapet. Jeg kjenner at kroppen blir mer og mer klar for hver dag som går. Den begynner å bli ganske klar føler jeg, og jeg har allerede ved flere anledninger trodd at noe har vært på gang. Kanskje det bare er ønsketenkning(?) haha. Uansett er det ikke lenge igjen, og jeg håper hun kommer litt før termin - men ikke så tidlig at hun anses som prematur. 

Jeg gleder meg utrolig mye til fødselen, men jeg tror det kan bli hardt. Jeg er forberedte på at det blir tøft, men ut i fra hvor mange som føder her i verden er det ingen grunn for at ikke jeg skal få det til. Jeg vet at hver rie, som sikkert ikke er noe godt vil være med på å få henne ut. Så alt i alt er det vel best å se det positive i det å spille på lag så langt det lar seg gjøre. Jeg har pakket sjokolade og saft, i tillegg til at jeg skal nappe med meg litt til når det starter. Litt energi tror jeg er viktig på en slik dag, og jeg ser ikke for meg at det frister med hva som helst. 

Jeg er så klar for å møte den lille jenta som holder meg våken om nettene, som gjør meg tissetrengt hvert 5 minutt og som storebror allerede ligger å koser med. Jeg gleder meg spesielt til å se de to sammen. Hvordan kommer han til å reagere? 

Det er så mange tanker og følelser for tiden, og jeg vet overhode ikke hva jeg går til. Kanskje det er til det beste(?) det tror hvertfall jeg. Jeg vet uansett at jeg kommer til å være supermotivert når det skjer, og det finnes ingen vei tilbake nå. Ut må hun, og det skal vi klare sammen - med litt hjelp fra de på sykehuset. 

Nå skal jeg avgårde til sykehuset for å sjekke veksten hennes, og om alt er som det skal. Det er et tiltak, men så utrolig viktig. Jeg skulle gjerne vært hjemme å slappet av, men det kan jeg altså ikke. Så jeg håper alt er like fint idag som sist, og at hun har lagt på seg en hel del - slik at jeg kjapt kan få henne med meg hjem! 



 

 

 




hits