Jeg har fått en del spørsmål her på bloggen og på Facebook om hvordan jeg syns eg vaginal fødsel var i forhold til et keisersnitt, og hvordan tiden etter et keisersnitt er. Jeg kan begynne med å si at det er veldig individuelt fra person til person, og vi føler alle smerte og ubehag forskjellig. 

Jeg har på en måte aldri fullført en vaginal fødsel, da det endte opp i hastekeisersnitt. Men jeg var i aktiv fødsel før de avbrøt. Jeg hadde veldig vondt under riene, og har aldri opplevd maken til smerte. Det er utrolig vanskelig å forklare hvor vondt det egentlig var, men jeg ville aldri gjort det igjen. Riene kom og gikk, men til tider litt for ofte. Jeg fikk ikke alltid pause mellom, og det var utrolig slitsomt. Men som alle vet, det er vondt der og da, mellom riene merker man ingenting.

Ved et keisersnitt skal man etter planen være bedøvd, det var jeg første gang, men ikke skikkelig denne gang. Og man kjenner ingenting under selve inngrepet. Man merker bare at de holder på der nede da de rikker og napper i ungen for å få den ut av magen. Man ligger derfor gjerne å vagger litt på operasjonsbordet, så det virker ganske brutalt - men det finnes ikke vondt. 

Tiden etter keisersnittet har jeg forstått at mange har veldig vondt og ligger i sengen i flere dager. Selv var jeg oppe etter 2-3 timer å gikk. Man kjenner selvfølgelig at det har blitt gjort noe, men jeg hadde ikke så vondt at det gjorde noe. Jeg følte meg ikke bedre av å ligge i sengen, og jeg tror at man kommer seg kjappere om man kommer seg opp - men det er ikke nødvendig etter allerede 2 timer!! Man er tross alt skåret opp i magen, så det er viktig å kjenne etter selv. 

Med et keisersnitt får man et lekkert arr, det er uten tvil det arret jeg er mest stolt over. Det ligger rett under trusekanten, og man kan ikke se det med mindre man vet det. Det er ikke synlig når man går i bikini, og man trenger egentlig aldri å se det selv. 

Etter mine erfaringer så må jeg si tommel opp for keisersnitt, det var det jeg i utgangspunktet ønsket meg med nr 2, selv om jeg måtte prøve meg på en vaginal fødsel først. Og det er uten tvil det jeg ville valgt igjen. Jeg får ikke lov til å prøve meg på en vaginal fødsel igjen med tanke på at jeg har to keisersnitt bak meg. Men kunne jeg valgt så hadde jeg valgt det. Smerten for min del er mye mildere, og jeg syns virkelig hele prosessen er kjempefin! Jeg forstår ikke at folk er så utrolig redde for keisersnitt, for det er virkelig ingen big deal. Men som de sier så skal vel en vaginal fødsel være best for både mor og barn om de begge er friske og tåler fødselen! 

Med noen buksemerker og sånn så ser arret mitt slik ut etter 2 uker!




 


Nå har det gått rett over 1 uke siden Mileah kom med hjem fra sykehuset. Liam har hele svangerskapet kost med magen min og hørt ordet "baby", som han har klart å forstå at er magen. Han har selvfølgelig ikke visst hva ordet betyr, men han vet at det har hatt en sammenheng med magen å gjøre. 

Nå er babyen plutselig en egen, liten person som er på utsiden. Hun ligger i nestet sitt, på brystet vårt, og i sofaen. Babyen er også med over alt, og hun har kommet for å bli. Dette var selvfølgelig noe Liam ikke klarte å forstå, han var sjalu, han oppførte seg merkelig i tillegg til at han var utrolig grinete og sur. Han begynte å slå, og han ville for alt i verden ikke gå bort til babyen. Han var redd. 

Etter en 5 dagers tid begynte han å se på henne, gå bort til henne å ta på henne. Han klappet henne på hodet, holdt henne i hånden og la hodet sitt ned på henne for å gi henne kos. Han har nå begynt å bry seg, og er veldig opptatt av hvor babyen er til en hver tid. Han vil ha henne med når han skifter bleie, og når han selv sitter i sofaen vil han ha henne på fanget sitt. Han blir kjempesint om vi tar henne "fra" han. Han har virkelig vist oss hvor mye han bryr seg om henne, og at han har akseptert at hun nå er en del av familien. 

Vi bruker også mye tid på Liam alene, at en av oss tar han med oss ut eller finner på noe med bare han. Det tror jeg er utrolig viktig, at ikke all fokus går over på babyen. Mileah krever tid, og skal hver 2-3 time ha mat, i tillegg til at det har vært mye frem og tilbake til sykehuset grunnet gulsot. Det har derfor vært mindre tid til Liam, noe jeg har hatt utrolig dårlig samvittighet over. Heldigvis er han den mest tålmodige sjelen i verden, og han har vært så heldig å fått være med mormoren og morfaren sin, i tillegg til bestermor. De har vært til stor hjelp den siste uka, og jeg er evig takknemlig for det. 

Nå er vi en familie på 4, hvor vi alle er like glade i hverandre. Vi har den perfekte familie, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med ting. Det går over all forventning, og vi klarer oss kjempebra. Liam er en engel, han hjelper til her hjemme, og han har plutselig blitt så stor. Jeg har hele veien sett på han som så liten og søt, men han har vokst opp til å bli en liten kjekkas av en ung gutt. Det er nesten litt trist å se at tiden går så fort og at han har vokst opp til å bli en så god person på så kort tid. Jeg skulle ønske tiden kunne stoppe opp litt, for den lille babyen min som ikke lengre er så liten vokser i fra meg. 



 

 


Den 09.06.2017 stod jeg opp tidlig for å møte opp på vekstkontrollen jeg hadde avtalt på sykehuset. Jeg tenkte at dette gjerne var den siste da jeg var så nær termin, og håper på at lillesøster etter mye om og men hadde bestemt seg for å legge litt mer på seg. Det ble målt hodeomkrets, mageomkrets, lårbein, blodgjennomstrømning i hode og navlesnor. Navlesnoren var dessverre ikke optimal, og det ble bestemt at jeg ikke kunne gå til termin, og at det måtte bli gjort noe i løpet av de neste dagene. Jeg ble sendt videre til en CTG prøve, som var utrolig fin. Så det viste ingen tegn på at babyen ikke hadde det fint i magen. Jeg fikk beskjed av en overlege at de ville ha meg innlagt da blodtrykket mitt var høyt. Jeg fikk derfor et rom på føden, og hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det var starten på det hele. Morningen etter (10.06.2017), ble det bestemt at jeg skulle bli satt i gang med ballongkateter. Da jeg ikke hadde mer enn 1 cm åpning var det det beste å gjøre. Denne gikk jeg med helt til morningen etter, og da fikk jeg beskjed om at den hadde hjulpet meg frem til 3 cm. Det var ikke så langt som de hadde håpet på, da ballongen skulle falle ut ved 4 cm. Jeg fikk derfor gå med denne noen timer til, for å se om den falt ut. Jeg fikk bytte rom, og ble lagt inn på føderommet. Nå var virkelig ting i gang, og jeg hadde aldri følt meg så nær en fødsel før. Jeg var spent, men også utrolig glad for at jeg hadde kommet meg såpass langt - og premien var ikke langt borte. Jeg ble jevnlig sjekket, men åpningen ville dessverre ikke spille på lag. Jeg fikk klyster rundt kl 15:00, og kort tid etter falt ballongen ut. Den var virkelig med på å sette fart på sakene, og det er nok det som var grunnen for at den falt ut. Dessverre var det fremdeles bare 3 cm. Nå skulle de uansett ta vannet, for å se om det ville sette gang på riene. De sjekket hvordan barnet lå, og de sjekket at ikke navlesnoren lå i veien. Alt så bra ut, vannet ble tatt. Og kort tid etter begynte det å murre i magen.



Jeg fikk rier etter 2 minutt, men ganske milde rier. De økte dessverre ikke på, så legene bestemte seg for å sette meg på drypp. Jeg ble satt på drypp, og på grunn av at babyen var så liten måtte de ha elektroder på hodet hennes for å følge med på trivselen underveis. Det er da slik at små babyer gjerne ikke tåler rier like godt som store/fullbårne barn. Det var tilfellet hos oss. Med en gang dryppet startet og riene økte på, sank hjertefrekvensen til babyen. Og hun hadde to ganske gode dypp som tydet på at det ikke føltes bra. Heldigvis gikk det litt oppover igjen, men så kom det tilbake. De skrudde dryppet opp, for å øke intensiteten på riene, men babyen tålte det rett og slett ikke. Jeg lå rett ut på sengen, med lystgassen i hånden. Bekymret som fy, begynte jeg å gråte da jeg så hvordan barnet responderte. Jeg var livredd for å miste henne, og behovet for å få henne ut snarest økte på. Etter timer med intense rier, var det på tide å sjekke åpningen igjen. Jeg håpet virkelig på at det hadde skjedd noe nå, og den supergreie jordmoren forventet 6-7 cm. Da hun sjekket var det ingen forandring, og jeg ble målt til 4. Jeg ble utrolig skuffet, men det var lite jeg kunne gjøre. Riene var utrolig sterke nå, og jeg vred meg i smerte. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle være så vondt. Jeg fikk derfor satt epiduralen (som jeg hadde måttet hatt uansett). Jeg fikk beskjed om dette allerede dagen før, da blodtrykket mitt var høyt, og jeg ikke ville få presse under pressriene om dette fremdeles var høyt da. Jeg syns det var utrolig godt å få den satt, men riene avtok veldig fort. Jeg gikk fra å ha helt sykt vondt til null smerte og null rier. Det var endelig behagelig, og jeg trengte verken lystgass eller noen annen form for smertelindring. Jeg kunne le, smile og prate. Men mest av alt var jeg sugen på mat og drikke, som jeg ikke hadde fått i meg under alle de timene med rier. Jeg var dessverre så uheldig å fikk beskjed om at jeg ikke kunne tilføre kroppen næring/væske da de ikke visste om dette ville ende opp i et keisersnitt grunnet tilstanden til babyen. Jeg ble derfor veldig tappet for energi utover kvelden, og hadde ikke mer å gi. Jeg lå flere timer uten at kroppen startet riene igjen, og babyen hadde det ikke bra. Det endte opp med at jeg fikk feber, babyen trengte antibiotika og hjertefrekvensen til barnet fortsatte å stupe (til og med når jeg ikke hadde rier). Jeg ble derfor utrolig bekymret, og fikk beskjed om at hvis jeg ikke hadde fått 7 cm åpning i løpet av de 2 neste timene skulle vi kaste inn håndkle.

Martin og jeg fikk slappet av de to timene, han sov og jeg duppet av. Det var så deilig å endelig få roe kroppen litt. Jeg var naturlig nok utrolig spent på hva som hadde skjedd da klokken var 04:30. Legene og jordmor sjekket åpningen igjen, men det var ingen forandring nå heller. Jeg var fremdeles 4 cm. Og da kjente jeg at nok var nok. Jeg ble satt på drypp igjen, men etter 1 time med dette, ingen rier eller tegn på at noe skulle skje - så var det nok. Jeg ville ikke mer, og jeg følte ikke at det lengre var forsvarlig for min lille skatt å ligge der inne. Legene fulgte hele veien med, og de bestemte seg for at hun nå måtte ut. Jeg ble trillet ned til operasjonssalen, evig takknemlig for at de endelig hadde tatt steget med å gi meg keisersnittet. Jeg fikk endelig et håp om at dette kom til å gå bra. Heldigvis! Alt gikk veldig fort, og jeg husker svært lite av hva som egentlig skjedde, og hvordan ting var. Det jeg husker er hvertfall det at de bare fylte på med epiduralen jeg allerede hadde fått, og de tusen legene rundt meg stilte hverandre et lass med spørsmål om allergiene mine osv. Jeg fikk også en nøytraliserende "shot" som jeg måtte svelge, for å unngå oppkast under selve keisersnittet. 

Jeg fikk ha Martin med meg inn. Og siden alt gikk så fort ble jeg en smule dårlig av hele settingen. Jeg var overhode ikke forberedt på at det skulle gå så fort. Men mest av alt reagerte jeg på at jeg fremdeles kjente beina mine. Jeg hadde følelser i hele underkroppen, og jeg kunne bevege hver en muskel. Jeg hørte "nå setter vi i gang", og det var da jeg kjente at kniven traff. Jeg kjente hele inngrepet, noe som var svært ubehagelig. Det var litt vondt, men veldig overkommelig. Jeg ble raskt kvalm, og trengte noe for å fjerne den. Jeg fikk derfor sprøytet inn noe som gjorde til at jeg ble meget neddopet og gav blanke i det meste. Den 12.06.2017 Kl 05:52 kjente jeg at de dro ut babyen, og lille Mileah var endelig født. Nå skulle jeg bare bli sydd igjen, og Martin skulle få bli med ut for å sjekke tilstanden til barnet vårt. Mileah var liten og nett, men trengte ingen form for hjelp. Hun pustet selv, og hadde det utrolig bra.

Jeg lå fremdeles på bordet, da de brukte enormt med tid på å sy åpningen igjen - bare på grunn av at de ville ha det fint. Jeg fikk også vite at de skulle sende morkaken min til sjekk for å finne ut hva det er som gjør til at svangerskapene mine blir som de blir.



Alt i alt var fødselen fin, men den endte ikke så bra som vi håpte på. Legene var heldigvis utrolig flinke, og de forstod mine bekymringer underveis. Og sammen kom vi i mål. Jeg er så stolt over meg selv, som ikke gav opp når det stod på. Men jeg er også utrolig stolt over at jeg klarte å gi beskjed om at nok var nok (noe legene også syntes). Jeg hadde nok aldri klart dette om dette hadde vært mitt første svangerskap.

Velkommen til verden Mileah Vedå - Søderlund 


Den 12.juni kl 05:52, ble det endelig bestemt at du skulle få møte denne verden. Ikke hadde du valgt det selv, men på grunn av dårlig magehus var dette det beste for både deg og meg. Etter en lang i gangsettelse av en fødsel ble det bestemt at du heller skulle ut med keisersnitt. Dette var en lettelse, og jeg følte ikke lengre at jeg kom til å miste deg. (FØDSELHISTORIE KOMMER)

Jeg er superstolt over å kunne si at jeg har blitt mamma til verdens flotteste lille jente på bare 2212 gram og 44 cm. Født 4 uker før tiden og bare 1 uke prematur. Jeg er så takknemlig for at du er helt frisk, og at ting til nå har gått så utrolig bra. Etter bare 1 dag på sykehuset fikk du bli med oss hjem, og vi kunne endelig være en komplett familie på 4 stykker!

Mamma og pappa elsker deg!


Da var jeg på min aller siste kontroll idag, tror jeg. Jeg ble kjapt lagt inn på føden etter dagens ultralyd og CTG, da babyen ikke har den gjennomstrømningen i navlesnoren som hun skal ha - i tillegg til at kroppen min skranter med blodtrykk, pannehodepine og diverse.

Det blir derfor utrolig spennende å se når fødselen blir startet, men jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke kommer meg ut herfra igjen. Jeg går heller ikke til termin. 

Jeg er utrolig klar for å møte jenta i magen, og det skal bli så godt å få henne i armene. Jeg er i uke 36+1 idag, og det er ikke så alt for gale. Jeg er veldig fornøyd med å ha kommet såpass langt, men noen 4 kilos baby blir det ikke. Hun er målt til å være rundt 2100 gram, og det er stort nok. Så lenge hun er frisk så gjør det ingenting om hun er litt liten. Kanskje neste oppdatering er med bilde av babyen? Nå skal jeg hvertfall hvile litt mens jeg venter på at Martin skal komme på sykehuset med baggen min. Jeg føler meg så ekkel med en gang jeg kommer til et sykehus, så jeg føler for å ha alle tingene mine + sjokoladen min, Hehe! 

De aller fleste oppdateringene mine kommer på Instagram, så følg meg gjerne der - Malin.vedaa 





 


Etter sist vekstkontroll fant de ut at det er nedsatt funksjon i navlesnoren. Dette har gjort til at babyen i magen har sluttet å legge på seg, eller hun legger på seg lik null. 

Hun er målt til 2100 gram, og i følge legene vil hun ikke bli noe særlig større. Det er derfor snakk om å sette fødselen i gang om ikke så lenge. Jeg hadde håpet på å få kunne gå til uke 37/38, men det høres ikke så lovende ut. Babyen har det bra inne i magen enn så lenge, men det vil nok med tiden gå ut over trivselen hennes. Jeg har derfor fått beskjed om å ta kontakt om bevegelsesmønsteret hennes forandre seg. 

Jeg har mye vondt i magen for tiden, og hodepinen og synsforstyrrelsene ser ikke ut til å gi seg. Heldigvis er det godt at det ikke er så alt for lenge igjen. Det viktigste er kanskje nå å få henne ut slik at hun kan få mat på utsiden. 

Jeg ble fortalt av legene at lungene hennes var modne nok på denne tiden, og at hun mest sannsynlig kom til å klare seg utrolig bra om de måtte ta henne ut nå. Det er utrolig godt å høre, og det skal jo sies at jeg har vært gjennom det en gang før - bare enda mer prematurt. Jeg er derfor ikke noe bekymret. Og jeg er spent på hva de kommer frem til på neste kontroll som er på fredag allerede. 




 


Hei igjen fine mennesker! Jeg er så urolig dårlig på oppdateringer for tiden, men som dere alle sikkert forstår så er jeg utrolig sliten!

Jeg har kommet meg inn i uke 36, og jeg forstår ikke hvor tiden blir av. Ukene flyr forbi, og fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser virkelig fram til dagen hvor ting starter, da jeg da kan se enden på dette svangerskapet. Jeg kjenner at kroppen blir mer og mer klar for hver dag som går. Den begynner å bli ganske klar føler jeg, og jeg har allerede ved flere anledninger trodd at noe har vært på gang. Kanskje det bare er ønsketenkning(?) haha. Uansett er det ikke lenge igjen, og jeg håper hun kommer litt før termin - men ikke så tidlig at hun anses som prematur. 

Jeg gleder meg utrolig mye til fødselen, men jeg tror det kan bli hardt. Jeg er forberedte på at det blir tøft, men ut i fra hvor mange som føder her i verden er det ingen grunn for at ikke jeg skal få det til. Jeg vet at hver rie, som sikkert ikke er noe godt vil være med på å få henne ut. Så alt i alt er det vel best å se det positive i det å spille på lag så langt det lar seg gjøre. Jeg har pakket sjokolade og saft, i tillegg til at jeg skal nappe med meg litt til når det starter. Litt energi tror jeg er viktig på en slik dag, og jeg ser ikke for meg at det frister med hva som helst. 

Jeg er så klar for å møte den lille jenta som holder meg våken om nettene, som gjør meg tissetrengt hvert 5 minutt og som storebror allerede ligger å koser med. Jeg gleder meg spesielt til å se de to sammen. Hvordan kommer han til å reagere? 

Det er så mange tanker og følelser for tiden, og jeg vet overhode ikke hva jeg går til. Kanskje det er til det beste(?) det tror hvertfall jeg. Jeg vet uansett at jeg kommer til å være supermotivert når det skjer, og det finnes ingen vei tilbake nå. Ut må hun, og det skal vi klare sammen - med litt hjelp fra de på sykehuset. 

Nå skal jeg avgårde til sykehuset for å sjekke veksten hennes, og om alt er som det skal. Det er et tiltak, men så utrolig viktig. Jeg skulle gjerne vært hjemme å slappet av, men det kan jeg altså ikke. Så jeg håper alt er like fint idag som sist, og at hun har lagt på seg en hel del - slik at jeg kjapt kan få henne med meg hjem! 



 

 

 


Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg på denne dagen ikke lengre hadde en baby i magen. Liam ble født i uke 34, og alle bekymringene jeg hadde hatt i løpet av svangerskapet ble plutselig borte. Han var frisk og i livet. 

Han ble født med keisersnitt, og alt gikk som det skulle. Han trengte minimalt med hjelp, og jeg takker alt som er for nettopp det. Han var så sterk, og jeg kunne ikke vært heldigere. Selv om jeg ikke fikk sett han på nesten 2 døgn, hadde han pappaen sin med seg som passet på. Det skal sies at det absolutt ikke er en drømmesituasjon å føde et barn før termin, hvertfall ikke så lenge før. Ja, han var en liten og søt baby på under 2 kg - men han var overhode ikke klar for å se hva verden hadde å by på. Han skulle vært inne i mammas mage noen uker til.

Jeg sitter her idag, og ruger på den lille jenta i magen - som enda ikke har vist tegn på mistrivsel. Heldigvis! Jeg er evig takknemlig for at hun fremdeles vil være inne i magen min, da hun ikke har noe her ute å gjøre enda. Jeg vil at hvis hun en dag velger å komme ut, så skal det være for at hun er klar for det. Ikke for at min kropp ikke tåler det lengre, og må ta henne ut. Det var utrolig sårt og ikke kunne bære frem barnet sitt til det fulle sist, og jeg følte meg som en dårlig mamma som ikke klarte det. Selv om det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes, så følte jeg meg mislykket. Jeg satte livet til barnet mitt i fare, og jeg visste ingenting om han ville overleve eller ei. Det så ikke bra ut før han ble født. Jeg var rimlig sikker på at sønnen min ville dø, og at de to sekundene jeg fikk se han i forbi farten var det. 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg så fikk jeg beskjed om at han måtte hasteopereres etter fødsel, ellers ville han ikke klare seg. Han hadde muligens kromosomfeil, men de visste ikke hvor alvorlig det var. Ut kom han, frisk som en fisk - med en cycte i magen, som de hele veien trodde var all den faenskapen. Den ble operert bort etter 4 uker, og han tok aldri noen skade av at den var der. Han har hele veien vært i super form, og den lille perfekte gutten min har ikke tatt noen skade av å bli for tidlig født. Det skal sies at jeg er en av de heldige. Jeg er medlem i en prematur gruppe på Facebook, og mammahjertet mitt blør. Det er så ufattelig vondt å lese om de som ligger i kuvøsen sin, hvor foreldrene ikke får holde, de får ikke lov til noe. Det er også veldig usikkert om barnet kommer til å overleve. Ingen ønsker det. Håp derfor aldri på at barnet ditt skal komme flere uker før termin, bare for at du er lei. De siste ukene er gull verdt for barnet sin del. 






 


Etter mye om og men bestemte jeg meg for å ikke amme Liam. Det er mye press rundt amming, og de på sykehuset gjør ikke saken lettere. Jeg hadde et stort ønske om å amme han før han kom, men en umoden baby med dårlig sugeteknikk gjorde ting vanskelig. 

Jeg følte på et ekstremt press, og det å bli håndmelket på sykehuset av enkelte jordmørdre gjorde meg sykt ukomfortabel og stresset. Som alle vet er en stresset mamma og en baby en dårlig kombinasjon. Jeg merket at Liam ble mer og mer misfornøyd, og det å se han gråte med hele puppen i munnen var absolutt ikke noe jeg ønsket for han. Det var rett og slett ikke verdt det. 

Nå er jeg gravid, og mange lurer på om jeg skal amme babyen i magen. Og svaret er nei. Jeg har allerede kjøpt inn NAN til babyen, og hun blir fra første stund et flaskebarn. Det gjør ikke meg til en dårligere mor på noen måte. Hun vil få like mye omsorg og kjærlighet som alle andre barn. Jeg ble så skvist opp i et hjørne sist, at hele gleden er tatt fra meg. Jeg har aldri følt meg så ukomfortabel før, og det er grunnen til at jeg velger å ikke en gang prøve. Etter en så dårlig erfaring, syns ikke jeg det er vits for min del. Amming skal være kos, og jeg følte det aldri slik. Amming er ikke for alle, og det er noe folk må forstå. Fordelen med amming er at du alltid har puppen med deg, og melka holder hele tiden rett temperatur. Det er mye mer arbeid med flaske, men for vår del går det helt fint. Det finnes også positive sider med flaske, som ikke amming har. Og det er at far får et tettere forhold fra starten av, og barnet er ikke like avhengig av mor som ved amming. 

Ammepress utsettes utrolig mange for, og jeg har fått mange positive tilbakemeldinger for at jeg er såpass klar i min sak. Amming sier ingenting om du er en dårlig mor eller ei. Og amming er ikke i alle tilfeller det beste. 

Det å mate sitt barn skal ikke være stressende på noen måte. Man skal ikke få avsmak over å mate sitt eget barn. Det skal være kos, og det er ikke mindre koselig å mate babyen sin med flaske! 

Som sagt, amming er ikke for alle! Det er også et fritt valg, ingen kan be deg om å gjøre det om du ikke ønsker det! 



 


Da har jeg pakket fødebaggen, og det er alltid like spennende å se hva den inneholder. Jeg vet virkelig ikke hva man trenger, så her er det litt av hvert. Den er ikke helt ferdig, men den er på god vei til å bli det. Har du tips til hva jeg bør legge til?

Jeg er som dere ser ikke ferdig med "mine" ting. Men babyen sitt er pakket og klart!









 


Det er fredag, og jeg startet dagen min med et legebesøk. Jeg ble kjapt sendt til sykehuset da han mente babyen var "liten" og at bevegelsene som hadde avtatt var et problem.

Jeg kjørte til sykehuset, hvor de først tok en CTG prøve av barnet (sparketest), for så å sjekke henne med ultralyd. Lillejenta vår har akkuratt bikket 2 hele kg! Det er mer enn hva Liam var ved fødsel. Jeg er så stolt, og denne helgen kunne ikke startet bedre. Hun har det så bra der inne, og hun beveger seg mer enn hva jeg klarer å kjenne. 

Jeg er i uke 34 nå, og har en følelse på at hun kommer før termin. Dette føler jeg kun av den grunn at jeg har ekstremt med nedpress og andre ting. Det føles virkelig som om hun detter ut snart. Heldigvis er det kjekt å kjenne på at kroppen gjør seg klar, og at den jobber for å få dette til å gå!



 


Jeg har de siste dagene kjent en enorm forandring på kroppen, og nå begynner det virkelig å skje ting.

Jeg kjenner kraftigere tak i magen, og kan akutt bli kjempedårlig. Nedpress er også er sinnsykt stort problem for tiden. Jeg føler jeg går med hodet hennes mellom beina, og jeg føler en trang for å nesten skubbe henne opp igjen. Det er en skikkelig merkelig følelse, men jeg føler faktisk at hun er på vei til å dette ut. Jeg har kommet meg inn i uke 34 nå, så det er veldig deilig. Jeg kom ikke lengre med Liam heller, og vi ser jo alle hvor bra det gikk. Men det er ikke noe ønske at hun kommer helt enda, hun må nok holde seg der inne noen uker til. 

Kroppen min skal få styre på, og jeg får bare "leve" med det. Det er tungt, men allikevel godt å kjenne at kroppen jobber for å få dette svangerskapet i mål. Ut skal hun, og det merkes. Det blir spennende å se hvor stor hun har blitt på den neste kontrollen jeg skal på. 



 


Vi gravide er alle forskjellige, og vi tenker og ser ting på hver vår måte. Jeg som alle andre har ting jeg syns er helt topp med å gå gravid, andre ting er mindre topp. Uheldigvis er listen for mindre topp (for min del) mye mye større. Jeg syns det er fantastisk at kroppen min er i stand til å bære fram noe så vakkert, men jeg kan ikke forstå hvordan folk klarer å bære frem 4-5-6 barn. All creds til dere! 

 

1. Jeg hater den store magen mer enn alt, babymage er noe jeg aldri har syns har vært noe fint. Og jeg irriterer meg grønn over at den er der. Selv om jeg syns det er utrolig bra og kjekt at den vokser - siden det da igjen viser at babyen legger på seg og har det bra der inne. 

2. Jeg er ikke i stand til å ligge på magen lengre, dette er min favoritt sovestilling. Jeg har derfor ikke sovet særlig de siste månedene. 

3. Jeg passer ingen klær, og jeg går rundt å føler meg som et totalt dass for tiden. Jeg er heller ikke interessert i å kjøpe meg nye passelige klær for 2 måneder. 

4. Jeg går konstant med dårlig samvittighet overfor sønnen min. Jeg er sliten, jeg har ikke like mye energi til overs, og jeg føler det veldig på mammahjertet. Jeg tror ikke han merker det særlig godt, men han har ikke lengre en mamma som tar han opp hele tiden. Han får ikke kneke så mye som før og jeg orker ikke lengre å rulle rundt på gulvet sammen med han. Jeg gleder meg virkelig til jeg kan være der 100% for han igjen!

5. Jeg elsker å kjenne sparkene til babyen i magen, det er så koselig. Men kl 00:00-03:00, seriøst? Da er det natt. Slitsomt, hehe.

6. Bekkenplagene. De er noe for seg selv, fy så vondt det er. Heldigvis har jeg begynt å gå til kiropraktor, så jeg håper virkelig det vil sette saker i gang og få kroppen tilbake på rett kjør. 

7. Alle luktene. Jeg kan ikke lukke opp kjøleskapet uten å nesten brekke meg. Jeg tåler ikke lukten av bæsjebleier, noe jeg aldri har brydd meg med før. Alle lukter blir så forsterket, og jeg kjenner til og med når samboeren har tatt voks i håret fra badet til stuen. 

8. Jeg hater at jeg tillater meg selv å spise og drikke ting jeg ikke bør drikke - bare for at jeg er gravid. Heldigvis har jeg ikke gått opp alt for masse, men alt det med sukker gjør ikke at man føler seg spesielt ren i kroppen. Dette må jeg seriøst gjøre noe med.

9. Konstant hodepine, flimmer og ubehag. Det gav seg sekundet Liam var ute, så jeg håper det samme skjer denne gangen!

10. Jeg hater å få beskjed om at jeg faktisk må ta det med ro. En ting er å gjøre det av seg selv, en annen ting er når man faktisk ikke har muligheten til noe annet grunnet legenes ord. Kjipt, men viktig. 

Hva hater/hatet du ved å gå gravid?

 


Tenk at vi har kommet oss så lang som til uke 33. Liam ble født i uke 34, og jeg er ganske sikker på at kroppen min holder lengre denne gang. Det har gått så utrolig bra frem til nå, og jeg har god tro på at vi kommer i mål. Jeg skulle gjerne vært ferdig med dette svangerskapet nå, men jeg ønsker ikke å se den lille jenta mi koblet til maskiner. Så hun bør hvertfall være inne i magen til uke 37-38, da kan hun få lov til å komme. 





♡ Hvor langt jeg er på vei

- Jeg er i uke 32+0 idag. Jeg har 58 dager igjen til termin. Tiden flyr!

♡ Termin 

- Terminen er fremdeles 08.juli

♡ Ultralyd

- Vi var på ultralyd og vekstkontroll nå på mandag som var. Og det ser utrolig greit ut til nå. Hun er litt under gjennomsnittet stor, altså 1600g. Og de beregnet at hun ville ha en fødselsvekt på 3400g ved fødsel (hvis hun går tiden ut). Noe som igjen er helt perfekt. Ny ultralyd om 2 uker.

♡ Kjønn

- Jente 

♡ Navnevalg

- Mileah

♡Aktivitet fra barnet

- Aktiviteten har avtatt litt, men dette føler nok bare jeg av den grunn at det blir mindre og mindre plass der inne. Heldigvis ser de på ultralydene at hun beveger seg godt og at hun har det bra.

♡ Plager

- Jeg sliter som sagt med bekkenet og ryggen, blodtrykket og hodepine. Begynt å gå til kiropraktor nå, så jeg håper at det skal få bekkenet til å løsne opp litt.

♡ Cravings

- Dette har jeg aldri hatt. Forrige svangerskap klarte jeg meg ikke uten helmelk, haha.

♡ Vektøkning 

- Jeg er nå 65 kg. Jeg begynte på 55 kg. Har ikke gått opp noe de siste ukene.

♡ Innkjøp

- Vi kjøpte inn en del som vi manglet til bilstolen på mandag. Utenom det tror jeg faktisk ikke vi har kjøpt særlig mye den siste tiden. Vi må uansett ut på en siste finish handel ila uken, så det kommer med på neste oppdatering. 

 


Jeg har den siste tiden hatt ekstreme plager med bekkenet mitt. Jeg har lenge nektet å gå til kiropraktor, da jeg har tenkt at det bare at noen få uker igjen. 

Martin tvang meg nesten til å bestille en time, noe jeg til slutt gjorde. Den kiropraktortimen skulle jeg hatt idag, og jeg kjente det skulle bli godt å få bort litt av smerten. Selvfølgelig - med min flaks...ringte de fra kiropraktorsenteret for å fortelle at hun jeg skulle til var syk. Veldig irriterende, men folk må da få lov til å være syke. Jeg må derfor vente helt til tirsdag, noe som passet meg dårlig. Jeg syter veldig med å be om hjelp når det gjelder kroppen, jeg skal hele veien klare meg selv. Uheldigvis kjenner jeg at kroppen min snart ikke orker mer. Den verker veldig, og det hemmer meg skikkelig. Jeg syns det er trist å ikke kunne løfte å bære på Liam slik som før, da han ikke skjønner hvorfor. Det er trist å måtte ta seg en pause når Martin kommer hjem, jeg får faktisk skikkelig dårlig samvittighet overfor Liam og han jeg bor sammen med. Det er heldigvis bare for en periode. Jeg håper energien og kroppen kommer kjapt tilbake etter fødsel!



 


På denne tiden i svangerskapet med Liam var jeg innlagt på Haukeland sykehus, på observasjonsposten. Bare det at jeg fremdeles sitter hjemme er en seier i seg selv, jeg er veldig fornøyd med akkuratt det. Jeg har virkelig begynt å få en god følelse på dette svangerskapet, og tenker at jeg mest sannsynlig klarer å komme til det punktet der det allikevel er greit at hun blir født. Altså ikke alt for prematur om det faktisk skulle blitt tilfellet.

Jeg føler meg ikke i kjempeform, men det er virkelig overkommelig. Jeg sliter veldig med bekkenet, og lurer nå på om jeg burde tatt meg en tur til en kiropraktor - da jeg har hørt at det skal hjelpe en god del. Jeg har også et utrolig svingende blodtrykk som ingen helt forstår seg på, hehe. Men det virker som om de har alt under kontroll, heldigvis. 

Jeg er kjempeklar for en fødsel, og jeg gleder meg veldig til å møte henne. Jeg kjenner på bevegelsene fra henne hver dag, og syns virkelig det er helt fantastisk at noe så perfekt vokser inni meg. Det er en veldig spesiell følelse, og jeg gleder meg til Martin kan kjenne det på samme måte. Han kan liksom ikke føle det på samme måte nå, selv om han gleder seg enormt. Det blir derfor veldig spesielt for han å møte henne når den tid kommer. 





♡ Hvor langt jeg er på vei

- Jeg er i uke 30+3 idag. Jeg har 69 dager igjen til termin. Tiden flyr!

♡ Termin 

- Terminen er fremdeles 08.juli

♡ Ultralyd

- Neste ultralyd er i uke 32, det er en vekstkontroll

♡ Kjønn

- Jente 

♡ Navnevalg

- Vi har bestemt oss for at hun skal hete Mileah Vedå-Søderlund, da har hun samme navn som Liam og det samme navnet jeg vil ha om vi en dag gifter oss. 

♡Aktivitet fra barnet

- Det er mer enn nok aktivitet, og det tar virkelig fra meg nattesøvnen. Jeg kjenner derfor at jeg er helt ferdig når jeg står opp kl 08:00. Før var ikke det noe problem..

♡ Plager

- Jeg sliter som sagt med bekkenet og ryggen, blodtrykket og hodepine. 

♡ Cravings

- Dette har jeg aldri hatt. Forrige svangerskap klarte jeg meg ikke uten helmelk, haha.

♡ Vektøkning 

- Jeg er nå 65 kg. Jeg begynte på 55 kg. Jeg passer heldigvis buksene mine enda, så jeg er veldig fornøyd. Kun magen som vokser.

♡ Innkjøp

- Jeg kjøpte inn en EOS fjærlampe her en dag, og gleder meg veldig til den dukker opp i posten. Den skal i følge posten være sendt, så den er her i løpet av uka. Dere skal få se den når den er hengt opp. De er bare så flotte! Jeg kjøpte også en nydelig rumper og en tynn ulldress fra Lillelam til henne på Claire Kids.







 

 

 


Hei fine lesere♡

Nå tenkte jeg det var på tide med en ny gravidoppdatering. Dette har jeg ikke vært så flink på den siste tiden, men det skal jeg bli.

Den siste tiden har gått utrolig fort, og ukene flyr forbi oss. Jeg vet virkelig ikke hvor de 29 ukene har blitt av - og tenk at det bare er 10 uker igjen til termin. Jeg syns kanskje de første ukene gikk litt sent, men etter uke 13 har jeg ikke klart å holde følge. Det har nok mye med at Liam er en del av oss nå og krever mye tid og oppmerksomhet. Det blir spennende å se hvordan de 10 siste ukene blir nå, og hvordan kroppen vil reagere. 



 

♡ Hvor langt jeg er på vei

- Jeg er i uke 28+3 idag. Jeg har 83 dager igjen til termin, og 70,6% av graviditeten er passert. Jeg har også kommet meg inn i 3 og siste trimester.

♡ Termin 

- Foreløpig termin er 08 juli, men det blir spennende å se når hun kommer til å komme. Jeg personlig tror ikke jeg går så lenge, men det blir kjekt å se. 

♡ Ultralyd

- Jeg er gjevnlig på ultralyder, og nå den 10 april var hun 1074 gram eller noe (?). Så hun ligger rett under normalområdet. Så vi er veldig fornøyd med det. Alt annet så også fint på på ultralyden.

♡ Kjønn

- Det er fremdeles en jente, det fikk jeg også bekreftet i går for 100 gang. Vi er derfor ikke i tvil. 

♡ Navnevalg

- Vi har bestemt oss for at hun skal hete Mileah Vedå-Søderlund, da har hun samme navn som Liam og det samme navnet jeg vil ha om vi en dag gifter oss. 

♡Aktivitet fra barnet

- Det er ikke mangel på aktivitet og bevegelse. Det er faktisk så mye at de ikke klarer å registrere en CTG scan på meg. Hun ligger aldri i ro, og det kan til tider være en smule plagsomt da dette øker på når jeg skal legge meg (HVER KVELD), hehe. Jeg er selvfølgelig veldig glad for at det er slik, det er så viktig og betryggende. 

♡ Plager

- Plager har jeg mer enn nok av. Jeg sliter med en intens hodepine som snart tar livet av meg. Jeg har flimmer forran øynene og føler et sykt ubehag når det kommer til pusten. Jeg kan ligge på sofaen å plutselig puste som en hval. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det er veldig ekkelt. Jeg håper selvfølgelig dette går over når hun er ute, for det er veldig slitsomt i lengden. 

♡ Cravings

- Jeg har egentlig ingen cravings, aldri hatt det heller tror jeg. Jeg spiser det jeg har lyst på, men det er ikke noe jeg bare MÅ ha. 

♡ Vektøkning 

- Jeg har gått opp mellom 7-8 kg til nå 

♡ Innkjøp

Vi har ikke kjøpt inn så mye den siste tiden. Vognen var vel kanskje den siste tingen vi kjøpte (?) 

♡ Kontroll

- Jeg skal på ny svangerskapskontroll i uke 32, da de skal ta ny vekstmåling av barnet. Ellers er jeg innom hos legen i ny og ne. 

 



 

 


Idag var jeg innom sykehuset på en ny vekstkontroll, og tulla i magen har klart å bli 1074 gram stor. Tenk det da! 

Mileah ser ut til å ha det veldig bra der inne. Hun beveger seg godt, blæra hennes fylles opp, og hun lå idag med hodet ned. Det er enda mye plass der inne, så selv om hun lå med hode ned idag betyr ikke at hun gjør det i morgen. Jeg fikk også beskjed at jeg ligger i øvre grense til "for mye" fostervann. Jeg som de fleste andre er vel da inne å googler etterpå om hva det kan bety, og det man finner der ser aldri spesielt lovende ut. Jeg tror ikke jeg trenger å bekymre meg noe enda, men legen sa at hun ville følge med på det videre. Jeg skal derfor tilbake i uke 32 for enda en kontroll. Jeg var også så heldig å få med meg noen 3D bilder idag, og jeg må si jeg syns hun var prikk lik min pappa - som jeg ligner på igjen. 

Det er så godt at de passer på, da jeg er livredd for at noe skal skje henne. Jeg kjenner på bevegelsene hennes hver dag, og det hadde vært utrolig trist om noe skulle gått galt nå. Jeg har skapet et bånd til henne, en utrolig kjærlighet som jeg aldri ville vært foruten. Det er helt spesielt, det å faktisk være så bekymret for noen man aldri har møtt eller sett. Mammahjertet mitt dunker like hardt for begge mine to, og de vil alltid være mine nummer 1. Jeg er så forelsket i Liam, og like forelsket i babyen i magen. Det er en utrolig god følelse! 

Idag fikk jeg foresten babynestet hennes, det var helt nydelig. Så det skal dere få se i morgen! 



 

 


Idag var jeg på sykehuset for å ta den forbaska RhD negativ sprøyta. Denne må jeg ta for å unngå at kroppen danner antistoffer mot babyen i magen som er RhD positiv. 

Jeg har skikkelig sprøyteskrekk, og har alltid blitt kjempedårlig av stikk og slike ting. Jeg gruet meg derfor ekstremt, og har tenkt på denne dagen over lengre tid nå. Jeg var virkelig mer redd denne sprøyta enn selve fødselen. Jeg har helt angst for sprøyter, og ser tilbake på dårlige minner fra barneskolen hvor vi alltid måtte vaksineres for ett eller annet. 

Jeg er også veldig skeptisk for vaksiner, for det er alltid noen som mener man ikke bør ta de forskjellige. Og leser man litt om det på Google så dør man jo. Google er siste plass man skal lese seg fram til ting på, enten så dør du ellers har du kreft. 

Jeg fikk hvertfall satt sprøyta i rumpa/hofta. Det gjor overhode ikke vondt, men det var svært ubehagelig når hun sprøyta inn det som var i sprøyten. Men jeg er positivt overrasket! Jeg føler litt ubehag nå i etterkant, som om det er noe som plager meg akkuratt det sprøyten er satt. Ganske spesiell følelse egentlig. Denne sprøyta må jeg ta innen 72 timer etter fødsel igjen, men da vil jeg sikkert være så opptatt av babyen min at jeg ikke merker noe som helst. 



 


Tenk at jeg nå har kommet meg til uke 28. Jeg kjenner på kroppen at det nå blir tyngre og tyngre, spesielt med Liam. Han begynner å bli tung å bære, og ryggen vil ikke helt spille på lag. 

Jeg har hatt utallige besøk innom legen og føden den siste uken, men alt ser ut til å være under kontroll til nå. Jeg har et litt forhøyet blodtrykk og noen symptomer som gjerne ikke skulle vært der, men de følger med meg i et håp at jeg ikke skal utvikle svangerskapsforgiftning. 

På forrige kontroll veide babyen vår rett i underkant av 900 gram. Og det begynner å bli noen dager siden, så hun har kanskje snart passert 1 kg. Tenk det da?! Det er så fantastisk at de kan følge med på slike ting gjennom magen min. Det er for meg veldig viktig at hun vokser, slik at hvis noe skulle skje så er hun sterkest mulig. Det hadde vært utrolig trist hvis ikke. 



 


Jeg har mange tanker om fødselen og hvordan den skal gå. Det vil på en måte bli min første skikkelige fødsel, som skjer på normal måte - det er derfor spennende men samtidig veldig skummelt. 

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal gidde å bry meg om å skrive et fødselsbrev, eller om jeg bare skal gi beskjed under selve fødselen. Jeg har aldri vært gjennom dette før, så jeg vet derfor ikke om jeg vil være i stand til noe som helst. Jeg er hvertfall veldig tydelig på at jeg ikke ønsker noen misforståelser på veien, da det fort kan gjøre meg stresset. 

Jeg har noen punkter jeg gjerne vil at samboeren min skal være klar over, slik at han kanskje kan gi beskjed til jordmødre og andre under fødsel hvis det skulle dukke opp spørsmål angående dette (hvis jeg selv ikke er i stant til å svare skikkelig for meg)

1. Jeg er åpen for all type smertelindring, men kun om det er nødvendig. Hvis jordmødre mener jeg trenger epidural - da vil jeg ha det. Lystgass er noe jeg kunne tenkt meg å prøvd. Dette vil også være det første alternativet. 

2. Jeg ønsker ikke at noen andre enn helsepersonell skal klippe navlesnoren. 

3. Jeg ønsker IKKE studenter i rommet, da jeg kjenner at komfortsonen min ikke er helt laget for en fødsel. Jeg syns det er "tøft" nok å måtte spre beina til forskjellige jordmødre og leger. 

4. Samboeren min skal sitte oppe ved hodet mitt, og det er ikke aktuelt å få se hodet på vei ut. 

5. Jeg ønsker ikke å amme barnet mitt, så flaske skal på plass fra første stund.

6. Jeg har ingen stillinger jeg heller vil føde i enn andre. Jeg er veldig åpen for å se hvordan det går når den tid komme. Jeg ønsker bare å få veiledning på hva som kanskje er best for barnet og meg selv. Tips fra jordmødre setter jeg stor pris på. 

7. Jeg ønsker å ha mest mulig med klær på meg, da jeg føler meg mest komfortabel med det. 

8. Jeg håper på å kunne ha 1 jordmor som følger meg hele veien, da jeg ikke "takler" bytter i øst og vest. Jeg må kunne regne med en jordmor, og håper dette er mulig å få til. Jeg har dårlige erfaringer med jevne utskift fra Haukeland, og seter stor pris på om dette kunne blitt ordnet på noen måte. Jeg føler meg også mer komfortabel om jeg har 1 person å forholde meg til. 

9. Jeg vil helst unngå veneflon da dette gjør meg skikkelig uvel. Og jeg er seriøst livredd for å få satt det inn da jeg alltid besvimer eller blir kjempedårlig. 



Det er selvfølgelig tusen tanker som svirrer gjennom hodet mitt for tiden om hvordan jeg vil ha ting. Men det er vanskelig å se for seg hvordan ting vil gå. Jeg er derfor veldig åpen. Jeg kjenner et stort behov for veiledning, og håper det er noe jeg kan få. Jeg vil bli fortalt hvordan ting ligger an, hvor i fødselen jeg er, og hvor langt de ser for seg at det er igjen til mål. Jeg tenkte jeg skulle lese meg litt opp på dette i forveien, slik at jeg kanskje forstår hva de snakker om. Utenom det gleder jeg meg veldig til å få snuppa ut, det skal bli så godt å bli ferdig. Jeg trodde aldri jeg skulle si jeg gledet meg til en fødsel, men det gjør jeg faktisk nå. Jeg har jobbet mye med meg selv den siste tiden, og jeg forbereder meg selv mentalt. Jeg jobber med det hver eneste dag, snakker med samboeren om ting jeg syns er vanskelig, og prøver å gjør meg forstått av han. Da vil han også kunne gi beskjed til de på sykehuset om hva jeg syns og føler om ting.

 




hits