Jeg har ftt en del sprsml her p bloggen og p Facebook om hvordan jeg syns eg vaginal fdsel var i forhold til et keisersnitt, og hvordan tiden etter et keisersnitt er. Jeg kan begynne med si at det er veldig individuelt fra person til person, og vi fler alle smerte og ubehag forskjellig. 

Jeg har p en mte aldri fullfrt en vaginal fdsel, da det endte opp i hastekeisersnitt. Men jeg var i aktiv fdsel fr de avbrt. Jeg hadde veldig vondt under riene, og har aldri opplevd maken til smerte. Det er utrolig vanskelig forklare hvor vondt det egentlig var, men jeg ville aldri gjort det igjen. Riene kom og gikk, men til tider litt for ofte. Jeg fikk ikke alltid pause mellom, og det var utrolig slitsomt. Men som alle vet, det er vondt der og da, mellom riene merker man ingenting.

Ved et keisersnitt skal man etter planen vre bedvd, det var jeg frste gang, men ikke skikkelig denne gang. Og man kjenner ingenting under selve inngrepet. Man merker bare at de holder p der nede da de rikker og napper i ungen for f den ut av magen. Man ligger derfor gjerne vagger litt p operasjonsbordet, s det virker ganske brutalt - men det finnes ikke vondt. 

Tiden etter keisersnittet har jeg forsttt at mange har veldig vondt og ligger i sengen i flere dager. Selv var jeg oppe etter 2-3 timer gikk. Man kjenner selvflgelig at det har blitt gjort noe, men jeg hadde ikke s vondt at det gjorde noe. Jeg flte meg ikke bedre av ligge i sengen, og jeg tror at man kommer seg kjappere om man kommer seg opp - men det er ikke ndvendig etter allerede 2 timer!! Man er tross alt skret opp i magen, s det er viktig kjenne etter selv. 

Med et keisersnitt fr man et lekkert arr, det er uten tvil det arret jeg er mest stolt over. Det ligger rett under trusekanten, og man kan ikke se det med mindre man vet det. Det er ikke synlig nr man gr i bikini, og man trenger egentlig aldri se det selv. 

Etter mine erfaringer s m jeg si tommel opp for keisersnitt, det var det jeg i utgangspunktet nsket meg med nr 2, selv om jeg mtte prve meg p en vaginal fdsel frst. Og det er uten tvil det jeg ville valgt igjen. Jeg fr ikke lov til prve meg p en vaginal fdsel igjen med tanke p at jeg har to keisersnitt bak meg. Men kunne jeg valgt s hadde jeg valgt det. Smerten for min del er mye mildere, og jeg syns virkelig hele prosessen er kjempefin! Jeg forstr ikke at folk er s utrolig redde for keisersnitt, for det er virkelig ingen big deal. Men som de sier s skal vel en vaginal fdsel vre best for bde mor og barn om de begge er friske og tler fdselen! 

Med noen buksemerker og snn s ser arret mitt slik ut etter 2 uker!




 


N har det gtt rett over 1 uke siden Mileah kom med hjem fra sykehuset. Liam har hele svangerskapet kost med magen min og hrt ordet "baby", som han har klart forst at er magen. Han har selvflgelig ikke visst hva ordet betyr, men han vet at det har hatt en sammenheng med magen gjre. 

N er babyen plutselig en egen, liten person som er p utsiden. Hun ligger i nestet sitt, p brystet vrt, og i sofaen. Babyen er ogs med over alt, og hun har kommet for bli. Dette var selvflgelig noe Liam ikke klarte forst, han var sjalu, han oppfrte seg merkelig i tillegg til at han var utrolig grinete og sur. Han begynte sl, og han ville for alt i verden ikke g bort til babyen. Han var redd. 

Etter en 5 dagers tid begynte han se p henne, g bort til henne ta p henne. Han klappet henne p hodet, holdt henne i hnden og la hodet sitt ned p henne for gi henne kos. Han har n begynt bry seg, og er veldig opptatt av hvor babyen er til en hver tid. Han vil ha henne med nr han skifter bleie, og nr han selv sitter i sofaen vil han ha henne p fanget sitt. Han blir kjempesint om vi tar henne "fra" han. Han har virkelig vist oss hvor mye han bryr seg om henne, og at han har akseptert at hun n er en del av familien. 

Vi bruker ogs mye tid p Liam alene, at en av oss tar han med oss ut eller finner p noe med bare han. Det tror jeg er utrolig viktig, at ikke all fokus gr over p babyen. Mileah krever tid, og skal hver 2-3 time ha mat, i tillegg til at det har vrt mye frem og tilbake til sykehuset grunnet gulsot. Det har derfor vrt mindre tid til Liam, noe jeg har hatt utrolig drlig samvittighet over. Heldigvis er han den mest tlmodige sjelen i verden, og han har vrt s heldig ftt vre med mormoren og morfaren sin, i tillegg til bestermor. De har vrt til stor hjelp den siste uka, og jeg er evig takknemlig for det. 

N er vi en familie p 4, hvor vi alle er like glade i hverandre. Vi har den perfekte familie, og jeg kunne ikke vrt mer fornyd med ting. Det gr over all forventning, og vi klarer oss kjempebra. Liam er en engel, han hjelper til her hjemme, og han har plutselig blitt s stor. Jeg har hele veien sett p han som s liten og st, men han har vokst opp til bli en liten kjekkas av en ung gutt. Det er nesten litt trist se at tiden gr s fort og at han har vokst opp til bli en s god person p s kort tid. Jeg skulle nske tiden kunne stoppe opp litt, for den lille babyen min som ikke lengre er s liten vokser i fra meg. 



 

 


Den 09.06.2017 stod jeg opp tidlig for mte opp p vekstkontrollen jeg hadde avtalt p sykehuset. Jeg tenkte at dette gjerne var den siste da jeg var s nr termin, og hper p at lillesster etter mye om og men hadde bestemt seg for legge litt mer p seg. Det ble mlt hodeomkrets, mageomkrets, lrbein, blodgjennomstrmning i hode og navlesnor. Navlesnoren var dessverre ikke optimal, og det ble bestemt at jeg ikke kunne g til termin, og at det mtte bli gjort noe i lpet av de neste dagene. Jeg ble sendt videre til en CTG prve, som var utrolig fin. S det viste ingen tegn p at babyen ikke hadde det fint i magen. Jeg fikk beskjed av en overlege at de ville ha meg innlagt da blodtrykket mitt var hyt. Jeg fikk derfor et rom p fden, og hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det var starten p det hele. Morningen etter (10.06.2017), ble det bestemt at jeg skulle bli satt i gang med ballongkateter. Da jeg ikke hadde mer enn 1 cm pning var det det beste gjre. Denne gikk jeg med helt til morningen etter, og da fikk jeg beskjed om at den hadde hjulpet meg frem til 3 cm. Det var ikke s langt som de hadde hpet p, da ballongen skulle falle ut ved 4 cm. Jeg fikk derfor g med denne noen timer til, for se om den falt ut. Jeg fikk bytte rom, og ble lagt inn p fderommet. N var virkelig ting i gang, og jeg hadde aldri flt meg s nr en fdsel fr. Jeg var spent, men ogs utrolig glad for at jeg hadde kommet meg spass langt - og premien var ikke langt borte. Jeg ble jevnlig sjekket, men pningen ville dessverre ikke spille p lag. Jeg fikk klyster rundt kl 15:00, og kort tid etter falt ballongen ut. Den var virkelig med p sette fart p sakene, og det er nok det som var grunnen for at den falt ut. Dessverre var det fremdeles bare 3 cm. N skulle de uansett ta vannet, for se om det ville sette gang p riene. De sjekket hvordan barnet l, og de sjekket at ikke navlesnoren l i veien. Alt s bra ut, vannet ble tatt. Og kort tid etter begynte det murre i magen.



Jeg fikk rier etter 2 minutt, men ganske milde rier. De kte dessverre ikke p, s legene bestemte seg for sette meg p drypp. Jeg ble satt p drypp, og p grunn av at babyen var s liten mtte de ha elektroder p hodet hennes for flge med p trivselen underveis. Det er da slik at sm babyer gjerne ikke tler rier like godt som store/fullbrne barn. Det var tilfellet hos oss. Med en gang dryppet startet og riene kte p, sank hjertefrekvensen til babyen. Og hun hadde to ganske gode dypp som tydet p at det ikke fltes bra. Heldigvis gikk det litt oppover igjen, men s kom det tilbake. De skrudde dryppet opp, for ke intensiteten p riene, men babyen tlte det rett og slett ikke. Jeg l rett ut p sengen, med lystgassen i hnden. Bekymret som fy, begynte jeg grte da jeg s hvordan barnet responderte. Jeg var livredd for miste henne, og behovet for f henne ut snarest kte p. Etter timer med intense rier, var det p tide sjekke pningen igjen. Jeg hpet virkelig p at det hadde skjedd noe n, og den supergreie jordmoren forventet 6-7 cm. Da hun sjekket var det ingen forandring, og jeg ble mlt til 4. Jeg ble utrolig skuffet, men det var lite jeg kunne gjre. Riene var utrolig sterke n, og jeg vred meg i smerte. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle vre s vondt. Jeg fikk derfor satt epiduralen (som jeg hadde mttet hatt uansett). Jeg fikk beskjed om dette allerede dagen fr, da blodtrykket mitt var hyt, og jeg ikke ville f presse under pressriene om dette fremdeles var hyt da. Jeg syns det var utrolig godt f den satt, men riene avtok veldig fort. Jeg gikk fra ha helt sykt vondt til null smerte og null rier. Det var endelig behagelig, og jeg trengte verken lystgass eller noen annen form for smertelindring. Jeg kunne le, smile og prate. Men mest av alt var jeg sugen p mat og drikke, som jeg ikke hadde ftt i meg under alle de timene med rier. Jeg var dessverre s uheldig fikk beskjed om at jeg ikke kunne tilfre kroppen nring/vske da de ikke visste om dette ville ende opp i et keisersnitt grunnet tilstanden til babyen. Jeg ble derfor veldig tappet for energi utover kvelden, og hadde ikke mer gi. Jeg l flere timer uten at kroppen startet riene igjen, og babyen hadde det ikke bra. Det endte opp med at jeg fikk feber, babyen trengte antibiotika og hjertefrekvensen til barnet fortsatte stupe (til og med nr jeg ikke hadde rier). Jeg ble derfor utrolig bekymret, og fikk beskjed om at hvis jeg ikke hadde ftt 7 cm pning i lpet av de 2 neste timene skulle vi kaste inn hndkle.

Martin og jeg fikk slappet av de to timene, han sov og jeg duppet av. Det var s deilig endelig f roe kroppen litt. Jeg var naturlig nok utrolig spent p hva som hadde skjedd da klokken var 04:30. Legene og jordmor sjekket pningen igjen, men det var ingen forandring n heller. Jeg var fremdeles 4 cm. Og da kjente jeg at nok var nok. Jeg ble satt p drypp igjen, men etter 1 time med dette, ingen rier eller tegn p at noe skulle skje - s var det nok. Jeg ville ikke mer, og jeg flte ikke at det lengre var forsvarlig for min lille skatt ligge der inne. Legene fulgte hele veien med, og de bestemte seg for at hun n mtte ut. Jeg ble trillet ned til operasjonssalen, evig takknemlig for at de endelig hadde tatt steget med gi meg keisersnittet. Jeg fikk endelig et hp om at dette kom til g bra. Heldigvis! Alt gikk veldig fort, og jeg husker svrt lite av hva som egentlig skjedde, og hvordan ting var. Det jeg husker er hvertfall det at de bare fylte p med epiduralen jeg allerede hadde ftt, og de tusen legene rundt meg stilte hverandre et lass med sprsml om allergiene mine osv. Jeg fikk ogs en nytraliserende "shot" som jeg mtte svelge, for unng oppkast under selve keisersnittet. 

Jeg fikk ha Martin med meg inn. Og siden alt gikk s fort ble jeg en smule drlig av hele settingen. Jeg var overhode ikke forberedt p at det skulle g s fort. Men mest av alt reagerte jeg p at jeg fremdeles kjente beina mine. Jeg hadde flelser i hele underkroppen, og jeg kunne bevege hver en muskel. Jeg hrte "n setter vi i gang", og det var da jeg kjente at kniven traff. Jeg kjente hele inngrepet, noe som var svrt ubehagelig. Det var litt vondt, men veldig overkommelig. Jeg ble raskt kvalm, og trengte noe for fjerne den. Jeg fikk derfor sprytet inn noe som gjorde til at jeg ble meget neddopet og gav blanke i det meste. Den 12.06.2017 Kl 05:52 kjente jeg at de dro ut babyen, og lille Mileah var endelig fdt. N skulle jeg bare bli sydd igjen, og Martin skulle f bli med ut for sjekke tilstanden til barnet vrt. Mileah var liten og nett, men trengte ingen form for hjelp. Hun pustet selv, og hadde det utrolig bra.

Jeg l fremdeles p bordet, da de brukte enormt med tid p sy pningen igjen - bare p grunn av at de ville ha det fint. Jeg fikk ogs vite at de skulle sende morkaken min til sjekk for finne ut hva det er som gjr til at svangerskapene mine blir som de blir.



Alt i alt var fdselen fin, men den endte ikke s bra som vi hpte p. Legene var heldigvis utrolig flinke, og de forstod mine bekymringer underveis. Og sammen kom vi i ml. Jeg er s stolt over meg selv, som ikke gav opp nr det stod p. Men jeg er ogs utrolig stolt over at jeg klarte gi beskjed om at nok var nok (noe legene ogs syntes). Jeg hadde nok aldri klart dette om dette hadde vrt mitt frste svangerskap.

Velkommen til verden Mileah Ved - Sderlund 


Den 12.juni kl 05:52, ble det endelig bestemt at du skulle f mte denne verden. Ikke hadde du valgt det selv, men p grunn av drlig magehus var dette det beste for bde deg og meg. Etter en lang i gangsettelse av en fdsel ble det bestemt at du heller skulle ut med keisersnitt. Dette var en lettelse, og jeg flte ikke lengre at jeg kom til miste deg. (FDSELHISTORIE KOMMER)

Jeg er superstolt over kunne si at jeg har blitt mamma til verdens flotteste lille jente p bare 2212 gram og 44 cm. Fdt 4 uker fr tiden og bare 1 uke prematur. Jeg er s takknemlig for at du er helt frisk, og at ting til n har gtt s utrolig bra. Etter bare 1 dag p sykehuset fikk du bli med oss hjem, og vi kunne endelig vre en komplett familie p 4 stykker!

Mamma og pappa elsker deg!


Da var jeg p min aller siste kontroll idag, tror jeg. Jeg ble kjapt lagt inn p fden etter dagens ultralyd og CTG, da babyen ikke har den gjennomstrmningen i navlesnoren som hun skal ha - i tillegg til at kroppen min skranter med blodtrykk, pannehodepine og diverse.

Det blir derfor utrolig spennende se nr fdselen blir startet, men jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke kommer meg ut herfra igjen. Jeg gr heller ikke til termin. 

Jeg er utrolig klar for mte jenta i magen, og det skal bli s godt f henne i armene. Jeg er i uke 36+1 idag, og det er ikke s alt for gale. Jeg er veldig fornyd med ha kommet spass langt, men noen 4 kilos baby blir det ikke. Hun er mlt til vre rundt 2100 gram, og det er stort nok. S lenge hun er frisk s gjr det ingenting om hun er litt liten. Kanskje neste oppdatering er med bilde av babyen? N skal jeg hvertfall hvile litt mens jeg venter p at Martin skal komme p sykehuset med baggen min. Jeg fler meg s ekkel med en gang jeg kommer til et sykehus, s jeg fler for ha alle tingene mine + sjokoladen min, Hehe! 

De aller fleste oppdateringene mine kommer p Instagram, s flg meg gjerne der - Malin.vedaa 





 


Etter sist vekstkontroll fant de ut at det er nedsatt funksjon i navlesnoren. Dette har gjort til at babyen i magen har sluttet legge p seg, eller hun legger p seg lik null. 

Hun er mlt til 2100 gram, og i flge legene vil hun ikke bli noe srlig strre. Det er derfor snakk om sette fdselen i gang om ikke s lenge. Jeg hadde hpet p f kunne g til uke 37/38, men det hres ikke s lovende ut. Babyen har det bra inne i magen enn s lenge, men det vil nok med tiden g ut over trivselen hennes. Jeg har derfor ftt beskjed om ta kontakt om bevegelsesmnsteret hennes forandre seg. 

Jeg har mye vondt i magen for tiden, og hodepinen og synsforstyrrelsene ser ikke ut til gi seg. Heldigvis er det godt at det ikke er s alt for lenge igjen. Det viktigste er kanskje n f henne ut slik at hun kan f mat p utsiden. 

Jeg ble fortalt av legene at lungene hennes var modne nok p denne tiden, og at hun mest sannsynlig kom til klare seg utrolig bra om de mtte ta henne ut n. Det er utrolig godt hre, og det skal jo sies at jeg har vrt gjennom det en gang fr - bare enda mer prematurt. Jeg er derfor ikke noe bekymret. Og jeg er spent p hva de kommer frem til p neste kontroll som er p fredag allerede. 




 


Hei igjen fine mennesker! Jeg er s urolig drlig p oppdateringer for tiden, men som dere alle sikkert forstr s er jeg utrolig sliten!

Jeg har kommet meg inn i uke 36, og jeg forstr ikke hvor tiden blir av. Ukene flyr forbi, og fdselen nrmer seg med stormskritt. Jeg ser virkelig fram til dagen hvor ting starter, da jeg da kan se enden p dette svangerskapet. Jeg kjenner at kroppen blir mer og mer klar for hver dag som gr. Den begynner bli ganske klar fler jeg, og jeg har allerede ved flere anledninger trodd at noe har vrt p gang. Kanskje det bare er nsketenkning(?) haha. Uansett er det ikke lenge igjen, og jeg hper hun kommer litt fr termin - men ikke s tidlig at hun anses som prematur. 

Jeg gleder meg utrolig mye til fdselen, men jeg tror det kan bli hardt. Jeg er forberedte p at det blir tft, men ut i fra hvor mange som fder her i verden er det ingen grunn for at ikke jeg skal f det til. Jeg vet at hver rie, som sikkert ikke er noe godt vil vre med p f henne ut. S alt i alt er det vel best se det positive i det spille p lag s langt det lar seg gjre. Jeg har pakket sjokolade og saft, i tillegg til at jeg skal nappe med meg litt til nr det starter. Litt energi tror jeg er viktig p en slik dag, og jeg ser ikke for meg at det frister med hva som helst. 

Jeg er s klar for mte den lille jenta som holder meg vken om nettene, som gjr meg tissetrengt hvert 5 minutt og som storebror allerede ligger koser med. Jeg gleder meg spesielt til se de to sammen. Hvordan kommer han til reagere? 

Det er s mange tanker og flelser for tiden, og jeg vet overhode ikke hva jeg gr til. Kanskje det er til det beste(?) det tror hvertfall jeg. Jeg vet uansett at jeg kommer til vre supermotivert nr det skjer, og det finnes ingen vei tilbake n. Ut m hun, og det skal vi klare sammen - med litt hjelp fra de p sykehuset. 

N skal jeg avgrde til sykehuset for sjekke veksten hennes, og om alt er som det skal. Det er et tiltak, men s utrolig viktig. Jeg skulle gjerne vrt hjemme slappet av, men det kan jeg alts ikke. S jeg hper alt er like fint idag som sist, og at hun har lagt p seg en hel del - slik at jeg kjapt kan f henne med meg hjem! 



 

 

 


Det er helt uvirkelig tenke p at jeg p denne dagen ikke lengre hadde en baby i magen. Liam ble fdt i uke 34, og alle bekymringene jeg hadde hatt i lpet av svangerskapet ble plutselig borte. Han var frisk og i livet. 

Han ble fdt med keisersnitt, og alt gikk som det skulle. Han trengte minimalt med hjelp, og jeg takker alt som er for nettopp det. Han var s sterk, og jeg kunne ikke vrt heldigere. Selv om jeg ikke fikk sett han p nesten 2 dgn, hadde han pappaen sin med seg som passet p. Det skal sies at det absolutt ikke er en drmmesituasjon fde et barn fr termin, hvertfall ikke s lenge fr. Ja, han var en liten og st baby p under 2 kg - men han var overhode ikke klar for se hva verden hadde by p. Han skulle vrt inne i mammas mage noen uker til.

Jeg sitter her idag, og ruger p den lille jenta i magen - som enda ikke har vist tegn p mistrivsel. Heldigvis! Jeg er evig takknemlig for at hun fremdeles vil vre inne i magen min, da hun ikke har noe her ute gjre enda. Jeg vil at hvis hun en dag velger komme ut, s skal det vre for at hun er klar for det. Ikke for at min kropp ikke tler det lengre, og m ta henne ut. Det var utrolig srt og ikke kunne bre frem barnet sitt til det fulle sist, og jeg flte meg som en drlig mamma som ikke klarte det. Selv om det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes, s flte jeg meg mislykket. Jeg satte livet til barnet mitt i fare, og jeg visste ingenting om han ville overleve eller ei. Det s ikke bra ut fr han ble fdt. Jeg var rimlig sikker p at snnen min ville d, og at de to sekundene jeg fikk se han i forbi farten var det. 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg s fikk jeg beskjed om at han mtte hasteopereres etter fdsel, ellers ville han ikke klare seg. Han hadde muligens kromosomfeil, men de visste ikke hvor alvorlig det var. Ut kom han, frisk som en fisk - med en cycte i magen, som de hele veien trodde var all den faenskapen. Den ble operert bort etter 4 uker, og han tok aldri noen skade av at den var der. Han har hele veien vrt i super form, og den lille perfekte gutten min har ikke tatt noen skade av bli for tidlig fdt. Det skal sies at jeg er en av de heldige. Jeg er medlem i en prematur gruppe p Facebook, og mammahjertet mitt blr. Det er s ufattelig vondt lese om de som ligger i kuvsen sin, hvor foreldrene ikke fr holde, de fr ikke lov til noe. Det er ogs veldig usikkert om barnet kommer til overleve. Ingen nsker det. Hp derfor aldri p at barnet ditt skal komme flere uker fr termin, bare for at du er lei. De siste ukene er gull verdt for barnet sin del. 






 


Etter mye om og men bestemte jeg meg for ikke amme Liam. Det er mye press rundt amming, og de p sykehuset gjr ikke saken lettere. Jeg hadde et stort nske om amme han fr han kom, men en umoden baby med drlig sugeteknikk gjorde ting vanskelig. 

Jeg flte p et ekstremt press, og det bli hndmelket p sykehuset av enkelte jordmrdre gjorde meg sykt ukomfortabel og stresset. Som alle vet er en stresset mamma og en baby en drlig kombinasjon. Jeg merket at Liam ble mer og mer misfornyd, og det se han grte med hele puppen i munnen var absolutt ikke noe jeg nsket for han. Det var rett og slett ikke verdt det. 

N er jeg gravid, og mange lurer p om jeg skal amme babyen i magen. Og svaret er nei. Jeg har allerede kjpt inn NAN til babyen, og hun blir fra frste stund et flaskebarn. Det gjr ikke meg til en drligere mor p noen mte. Hun vil f like mye omsorg og kjrlighet som alle andre barn. Jeg ble s skvist opp i et hjrne sist, at hele gleden er tatt fra meg. Jeg har aldri flt meg s ukomfortabel fr, og det er grunnen til at jeg velger ikke en gang prve. Etter en s drlig erfaring, syns ikke jeg det er vits for min del. Amming skal vre kos, og jeg flte det aldri slik. Amming er ikke for alle, og det er noe folk m forst. Fordelen med amming er at du alltid har puppen med deg, og melka holder hele tiden rett temperatur. Det er mye mer arbeid med flaske, men for vr del gr det helt fint. Det finnes ogs positive sider med flaske, som ikke amming har. Og det er at far fr et tettere forhold fra starten av, og barnet er ikke like avhengig av mor som ved amming. 

Ammepress utsettes utrolig mange for, og jeg har ftt mange positive tilbakemeldinger for at jeg er spass klar i min sak. Amming sier ingenting om du er en drlig mor eller ei. Og amming er ikke i alle tilfeller det beste. 

Det mate sitt barn skal ikke vre stressende p noen mte. Man skal ikke f avsmak over mate sitt eget barn. Det skal vre kos, og det er ikke mindre koselig mate babyen sin med flaske! 

Som sagt, amming er ikke for alle! Det er ogs et fritt valg, ingen kan be deg om gjre det om du ikke nsker det! 



 


Da har jeg pakket fdebaggen, og det er alltid like spennende se hva den inneholder. Jeg vet virkelig ikke hva man trenger, s her er det litt av hvert. Den er ikke helt ferdig, men den er p god vei til bli det. Har du tips til hva jeg br legge til?

Jeg er som dere ser ikke ferdig med "mine" ting. Men babyen sitt er pakket og klart!









 


Det er fredag, og jeg startet dagen min med et legebesk. Jeg ble kjapt sendt til sykehuset da han mente babyen var "liten" og at bevegelsene som hadde avtatt var et problem.

Jeg kjrte til sykehuset, hvor de frst tok en CTG prve av barnet (sparketest), for s sjekke henne med ultralyd. Lillejenta vr har akkuratt bikket 2 hele kg! Det er mer enn hva Liam var ved fdsel. Jeg er s stolt, og denne helgen kunne ikke startet bedre. Hun har det s bra der inne, og hun beveger seg mer enn hva jeg klarer kjenne. 

Jeg er i uke 34 n, og har en flelse p at hun kommer fr termin. Dette fler jeg kun av den grunn at jeg har ekstremt med nedpress og andre ting. Det fles virkelig som om hun detter ut snart. Heldigvis er det kjekt kjenne p at kroppen gjr seg klar, og at den jobber for f dette til g!



 


Jeg har de siste dagene kjent en enorm forandring p kroppen, og n begynner det virkelig skje ting.

Jeg kjenner kraftigere tak i magen, og kan akutt bli kjempedrlig. Nedpress er ogs er sinnsykt stort problem for tiden. Jeg fler jeg gr med hodet hennes mellom beina, og jeg fler en trang for nesten skubbe henne opp igjen. Det er en skikkelig merkelig flelse, men jeg fler faktisk at hun er p vei til dette ut. Jeg har kommet meg inn i uke 34 n, s det er veldig deilig. Jeg kom ikke lengre med Liam heller, og vi ser jo alle hvor bra det gikk. Men det er ikke noe nske at hun kommer helt enda, hun m nok holde seg der inne noen uker til. 

Kroppen min skal f styre p, og jeg fr bare "leve" med det. Det er tungt, men allikevel godt kjenne at kroppen jobber for f dette svangerskapet i ml. Ut skal hun, og det merkes. Det blir spennende se hvor stor hun har blitt p den neste kontrollen jeg skal p. 



 


Vi gravide er alle forskjellige, og vi tenker og ser ting p hver vr mte. Jeg som alle andre har ting jeg syns er helt topp med g gravid, andre ting er mindre topp. Uheldigvis er listen for mindre topp (for min del) mye mye strre. Jeg syns det er fantastisk at kroppen min er i stand til bre fram noe s vakkert, men jeg kan ikke forst hvordan folk klarer bre frem 4-5-6 barn. All creds til dere! 

 

1. Jeg hater den store magen mer enn alt, babymage er noe jeg aldri har syns har vrt noe fint. Og jeg irriterer meg grnn over at den er der. Selv om jeg syns det er utrolig bra og kjekt at den vokser - siden det da igjen viser at babyen legger p seg og har det bra der inne. 

2. Jeg er ikke i stand til ligge p magen lengre, dette er min favoritt sovestilling. Jeg har derfor ikke sovet srlig de siste mnedene. 

3. Jeg passer ingen klr, og jeg gr rundt fler meg som et totalt dass for tiden. Jeg er heller ikke interessert i kjpe meg nye passelige klr for 2 mneder. 

4. Jeg gr konstant med drlig samvittighet overfor snnen min. Jeg er sliten, jeg har ikke like mye energi til overs, og jeg fler det veldig p mammahjertet. Jeg tror ikke han merker det srlig godt, men han har ikke lengre en mamma som tar han opp hele tiden. Han fr ikke kneke s mye som fr og jeg orker ikke lengre rulle rundt p gulvet sammen med han. Jeg gleder meg virkelig til jeg kan vre der 100% for han igjen!

5. Jeg elsker kjenne sparkene til babyen i magen, det er s koselig. Men kl 00:00-03:00, serist? Da er det natt. Slitsomt, hehe.

6. Bekkenplagene. De er noe for seg selv, fy s vondt det er. Heldigvis har jeg begynt g til kiropraktor, s jeg hper virkelig det vil sette saker i gang og f kroppen tilbake p rett kjr. 

7. Alle luktene. Jeg kan ikke lukke opp kjleskapet uten nesten brekke meg. Jeg tler ikke lukten av bsjebleier, noe jeg aldri har brydd meg med fr. Alle lukter blir s forsterket, og jeg kjenner til og med nr samboeren har tatt voks i hret fra badet til stuen. 

8. Jeg hater at jeg tillater meg selv spise og drikke ting jeg ikke br drikke - bare for at jeg er gravid. Heldigvis har jeg ikke gtt opp alt for masse, men alt det med sukker gjr ikke at man fler seg spesielt ren i kroppen. Dette m jeg serist gjre noe med.

9. Konstant hodepine, flimmer og ubehag. Det gav seg sekundet Liam var ute, s jeg hper det samme skjer denne gangen!

10. Jeg hater f beskjed om at jeg faktisk m ta det med ro. En ting er gjre det av seg selv, en annen ting er nr man faktisk ikke har muligheten til noe annet grunnet legenes ord. Kjipt, men viktig. 

Hva hater/hatet du ved g gravid?

 


Tenk at vi har kommet oss s lang som til uke 33. Liam ble fdt i uke 34, og jeg er ganske sikker p at kroppen min holder lengre denne gang. Det har gtt s utrolig bra frem til n, og jeg har god tro p at vi kommer i ml. Jeg skulle gjerne vrt ferdig med dette svangerskapet n, men jeg nsker ikke se den lille jenta mi koblet til maskiner. S hun br hvertfall vre inne i magen til uke 37-38, da kan hun f lov til komme. 





♡ Hvor langt jeg er p vei

- Jeg er i uke 32+0 idag. Jeg har 58 dager igjen til termin. Tiden flyr!

♡ Termin 

- Terminen er fremdeles 08.juli

♡ Ultralyd

- Vi var p ultralyd og vekstkontroll n p mandag som var. Og det ser utrolig greit ut til n. Hun er litt under gjennomsnittet stor, alts 1600g. Og de beregnet at hun ville ha en fdselsvekt p 3400g ved fdsel (hvis hun gr tiden ut). Noe som igjen er helt perfekt. Ny ultralyd om 2 uker.

♡ Kjnn

- Jente 

♡ Navnevalg

- Mileah

♡Aktivitet fra barnet

- Aktiviteten har avtatt litt, men dette fler nok bare jeg av den grunn at det blir mindre og mindre plass der inne. Heldigvis ser de p ultralydene at hun beveger seg godt og at hun har det bra.

♡ Plager

- Jeg sliter som sagt med bekkenet og ryggen, blodtrykket og hodepine. Begynt g til kiropraktor n, s jeg hper at det skal f bekkenet til lsne opp litt.

♡ Cravings

- Dette har jeg aldri hatt. Forrige svangerskap klarte jeg meg ikke uten helmelk, haha.

♡ Vektkning 

- Jeg er n 65 kg. Jeg begynte p 55 kg. Har ikke gtt opp noe de siste ukene.

♡ Innkjp

- Vi kjpte inn en del som vi manglet til bilstolen p mandag. Utenom det tror jeg faktisk ikke vi har kjpt srlig mye den siste tiden. Vi m uansett ut p en siste finish handel ila uken, s det kommer med p neste oppdatering. 

 


Jeg har den siste tiden hatt ekstreme plager med bekkenet mitt. Jeg har lenge nektet g til kiropraktor, da jeg har tenkt at det bare at noen f uker igjen. 

Martin tvang meg nesten til bestille en time, noe jeg til slutt gjorde. Den kiropraktortimen skulle jeg hatt idag, og jeg kjente det skulle bli godt f bort litt av smerten. Selvflgelig - med min flaks...ringte de fra kiropraktorsenteret for fortelle at hun jeg skulle til var syk. Veldig irriterende, men folk m da f lov til vre syke. Jeg m derfor vente helt til tirsdag, noe som passet meg drlig. Jeg syter veldig med be om hjelp nr det gjelder kroppen, jeg skal hele veien klare meg selv. Uheldigvis kjenner jeg at kroppen min snart ikke orker mer. Den verker veldig, og det hemmer meg skikkelig. Jeg syns det er trist ikke kunne lfte bre p Liam slik som fr, da han ikke skjnner hvorfor. Det er trist mtte ta seg en pause nr Martin kommer hjem, jeg fr faktisk skikkelig drlig samvittighet overfor Liam og han jeg bor sammen med. Det er heldigvis bare for en periode. Jeg hper energien og kroppen kommer kjapt tilbake etter fdsel!



 


P denne tiden i svangerskapet med Liam var jeg innlagt p Haukeland sykehus, p observasjonsposten. Bare det at jeg fremdeles sitter hjemme er en seier i seg selv, jeg er veldig fornyd med akkuratt det. Jeg har virkelig begynt f en god flelse p dette svangerskapet, og tenker at jeg mest sannsynlig klarer komme til det punktet der det allikevel er greit at hun blir fdt. Alts ikke alt for prematur om det faktisk skulle blitt tilfellet.

Jeg fler meg ikke i kjempeform, men det er virkelig overkommelig. Jeg sliter veldig med bekkenet, og lurer n p om jeg burde tatt meg en tur til en kiropraktor - da jeg har hrt at det skal hjelpe en god del. Jeg har ogs et utrolig svingende blodtrykk som ingen helt forstr seg p, hehe. Men det virker som om de har alt under kontroll, heldigvis. 

Jeg er kjempeklar for en fdsel, og jeg gleder meg veldig til mte henne. Jeg kjenner p bevegelsene fra henne hver dag, og syns virkelig det er helt fantastisk at noe s perfekt vokser inni meg. Det er en veldig spesiell flelse, og jeg gleder meg til Martin kan kjenne det p samme mte. Han kan liksom ikke fle det p samme mte n, selv om han gleder seg enormt. Det blir derfor veldig spesielt for han mte henne nr den tid kommer. 





♡ Hvor langt jeg er p vei

- Jeg er i uke 30+3 idag. Jeg har 69 dager igjen til termin. Tiden flyr!

♡ Termin 

- Terminen er fremdeles 08.juli

♡ Ultralyd

- Neste ultralyd er i uke 32, det er en vekstkontroll

♡ Kjnn

- Jente 

♡ Navnevalg

- Vi har bestemt oss for at hun skal hete Mileah Ved-Sderlund, da har hun samme navn som Liam og det samme navnet jeg vil ha om vi en dag gifter oss. 

♡Aktivitet fra barnet

- Det er mer enn nok aktivitet, og det tar virkelig fra meg nattesvnen. Jeg kjenner derfor at jeg er helt ferdig nr jeg str opp kl 08:00. Fr var ikke det noe problem..

♡ Plager

- Jeg sliter som sagt med bekkenet og ryggen, blodtrykket og hodepine. 

♡ Cravings

- Dette har jeg aldri hatt. Forrige svangerskap klarte jeg meg ikke uten helmelk, haha.

♡ Vektkning 

- Jeg er n 65 kg. Jeg begynte p 55 kg. Jeg passer heldigvis buksene mine enda, s jeg er veldig fornyd. Kun magen som vokser.

♡ Innkjp

- Jeg kjpte inn en EOS fjrlampe her en dag, og gleder meg veldig til den dukker opp i posten. Den skal i flge posten vre sendt, s den er her i lpet av uka. Dere skal f se den nr den er hengt opp. De er bare s flotte! Jeg kjpte ogs en nydelig rumper og en tynn ulldress fra Lillelam til henne p Claire Kids.







 

 

 


Hei fine lesere♡

N tenkte jeg det var p tide med en ny gravidoppdatering. Dette har jeg ikke vrt s flink p den siste tiden, men det skal jeg bli.

Den siste tiden har gtt utrolig fort, og ukene flyr forbi oss. Jeg vet virkelig ikke hvor de 29 ukene har blitt av - og tenk at det bare er 10 uker igjen til termin. Jeg syns kanskje de frste ukene gikk litt sent, men etter uke 13 har jeg ikke klart holde flge. Det har nok mye med at Liam er en del av oss n og krever mye tid og oppmerksomhet. Det blir spennende se hvordan de 10 siste ukene blir n, og hvordan kroppen vil reagere. 



 

♡ Hvor langt jeg er p vei

- Jeg er i uke 28+3 idag. Jeg har 83 dager igjen til termin, og 70,6% av graviditeten er passert. Jeg har ogs kommet meg inn i 3 og siste trimester.

♡ Termin 

- Forelpig termin er 08 juli, men det blir spennende se nr hun kommer til komme. Jeg personlig tror ikke jeg gr s lenge, men det blir kjekt se. 

♡ Ultralyd

- Jeg er gjevnlig p ultralyder, og n den 10 april var hun 1074 gram eller noe (?). S hun ligger rett under normalomrdet. S vi er veldig fornyd med det. Alt annet s ogs fint p p ultralyden.

♡ Kjnn

- Det er fremdeles en jente, det fikk jeg ogs bekreftet i gr for 100 gang. Vi er derfor ikke i tvil. 

♡ Navnevalg

- Vi har bestemt oss for at hun skal hete Mileah Ved-Sderlund, da har hun samme navn som Liam og det samme navnet jeg vil ha om vi en dag gifter oss. 

♡Aktivitet fra barnet

- Det er ikke mangel p aktivitet og bevegelse. Det er faktisk s mye at de ikke klarer registrere en CTG scan p meg. Hun ligger aldri i ro, og det kan til tider vre en smule plagsomt da dette ker p nr jeg skal legge meg (HVER KVELD), hehe. Jeg er selvflgelig veldig glad for at det er slik, det er s viktig og betryggende. 

♡ Plager

- Plager har jeg mer enn nok av. Jeg sliter med en intens hodepine som snart tar livet av meg. Jeg har flimmer forran ynene og fler et sykt ubehag nr det kommer til pusten. Jeg kan ligge p sofaen plutselig puste som en hval. Jeg vet ikke hvorfor det skjer, men det er veldig ekkelt. Jeg hper selvflgelig dette gr over nr hun er ute, for det er veldig slitsomt i lengden. 

♡ Cravings

- Jeg har egentlig ingen cravings, aldri hatt det heller tror jeg. Jeg spiser det jeg har lyst p, men det er ikke noe jeg bare M ha. 

♡ Vektkning 

- Jeg har gtt opp mellom 7-8 kg til n 

♡ Innkjp

Vi har ikke kjpt inn s mye den siste tiden. Vognen var vel kanskje den siste tingen vi kjpte (?) 

♡ Kontroll

- Jeg skal p ny svangerskapskontroll i uke 32, da de skal ta ny vekstmling av barnet. Ellers er jeg innom hos legen i ny og ne. 

 



 

 


Idag var jeg innom sykehuset p en ny vekstkontroll, og tulla i magen har klart bli 1074 gram stor. Tenk det da! 

Mileah ser ut til ha det veldig bra der inne. Hun beveger seg godt, blra hennes fylles opp, og hun l idag med hodet ned. Det er enda mye plass der inne, s selv om hun l med hode ned idag betyr ikke at hun gjr det i morgen. Jeg fikk ogs beskjed at jeg ligger i vre grense til "for mye" fostervann. Jeg som de fleste andre er vel da inne googler etterp om hva det kan bety, og det man finner der ser aldri spesielt lovende ut. Jeg tror ikke jeg trenger bekymre meg noe enda, men legen sa at hun ville flge med p det videre. Jeg skal derfor tilbake i uke 32 for enda en kontroll. Jeg var ogs s heldig f med meg noen 3D bilder idag, og jeg m si jeg syns hun var prikk lik min pappa - som jeg ligner p igjen. 

Det er s godt at de passer p, da jeg er livredd for at noe skal skje henne. Jeg kjenner p bevegelsene hennes hver dag, og det hadde vrt utrolig trist om noe skulle gtt galt n. Jeg har skapet et bnd til henne, en utrolig kjrlighet som jeg aldri ville vrt foruten. Det er helt spesielt, det faktisk vre s bekymret for noen man aldri har mtt eller sett. Mammahjertet mitt dunker like hardt for begge mine to, og de vil alltid vre mine nummer 1. Jeg er s forelsket i Liam, og like forelsket i babyen i magen. Det er en utrolig god flelse! 

Idag fikk jeg foresten babynestet hennes, det var helt nydelig. S det skal dere f se i morgen! 



 

 


Idag var jeg p sykehuset for ta den forbaska RhD negativ spryta. Denne m jeg ta for unng at kroppen danner antistoffer mot babyen i magen som er RhD positiv. 

Jeg har skikkelig spryteskrekk, og har alltid blitt kjempedrlig av stikk og slike ting. Jeg gruet meg derfor ekstremt, og har tenkt p denne dagen over lengre tid n. Jeg var virkelig mer redd denne spryta enn selve fdselen. Jeg har helt angst for spryter, og ser tilbake p drlige minner fra barneskolen hvor vi alltid mtte vaksineres for ett eller annet. 

Jeg er ogs veldig skeptisk for vaksiner, for det er alltid noen som mener man ikke br ta de forskjellige. Og leser man litt om det p Google s dr man jo. Google er siste plass man skal lese seg fram til ting p, enten s dr du ellers har du kreft. 

Jeg fikk hvertfall satt spryta i rumpa/hofta. Det gjor overhode ikke vondt, men det var svrt ubehagelig nr hun spryta inn det som var i spryten. Men jeg er positivt overrasket! Jeg fler litt ubehag n i etterkant, som om det er noe som plager meg akkuratt det spryten er satt. Ganske spesiell flelse egentlig. Denne spryta m jeg ta innen 72 timer etter fdsel igjen, men da vil jeg sikkert vre s opptatt av babyen min at jeg ikke merker noe som helst. 



 


Tenk at jeg n har kommet meg til uke 28. Jeg kjenner p kroppen at det n blir tyngre og tyngre, spesielt med Liam. Han begynner bli tung bre, og ryggen vil ikke helt spille p lag. 

Jeg har hatt utallige besk innom legen og fden den siste uken, men alt ser ut til vre under kontroll til n. Jeg har et litt forhyet blodtrykk og noen symptomer som gjerne ikke skulle vrt der, men de flger med meg i et hp at jeg ikke skal utvikle svangerskapsforgiftning. 

P forrige kontroll veide babyen vr rett i underkant av 900 gram. Og det begynner bli noen dager siden, s hun har kanskje snart passert 1 kg. Tenk det da?! Det er s fantastisk at de kan flge med p slike ting gjennom magen min. Det er for meg veldig viktig at hun vokser, slik at hvis noe skulle skje s er hun sterkest mulig. Det hadde vrt utrolig trist hvis ikke. 



 


Jeg har mange tanker om fdselen og hvordan den skal g. Det vil p en mte bli min frste skikkelige fdsel, som skjer p normal mte - det er derfor spennende men samtidig veldig skummelt. 

Jeg har lenge tenkt p om jeg skal gidde bry meg om skrive et fdselsbrev, eller om jeg bare skal gi beskjed under selve fdselen. Jeg har aldri vrt gjennom dette fr, s jeg vet derfor ikke om jeg vil vre i stand til noe som helst. Jeg er hvertfall veldig tydelig p at jeg ikke nsker noen misforstelser p veien, da det fort kan gjre meg stresset. 

Jeg har noen punkter jeg gjerne vil at samboeren min skal vre klar over, slik at han kanskje kan gi beskjed til jordmdre og andre under fdsel hvis det skulle dukke opp sprsml angende dette (hvis jeg selv ikke er i stant til svare skikkelig for meg)

1. Jeg er pen for all type smertelindring, men kun om det er ndvendig. Hvis jordmdre mener jeg trenger epidural - da vil jeg ha det. Lystgass er noe jeg kunne tenkt meg prvd. Dette vil ogs vre det frste alternativet. 

2. Jeg nsker ikke at noen andre enn helsepersonell skal klippe navlesnoren. 

3. Jeg nsker IKKE studenter i rommet, da jeg kjenner at komfortsonen min ikke er helt laget for en fdsel. Jeg syns det er "tft" nok mtte spre beina til forskjellige jordmdre og leger. 

4. Samboeren min skal sitte oppe ved hodet mitt, og det er ikke aktuelt f se hodet p vei ut. 

5. Jeg nsker ikke amme barnet mitt, s flaske skal p plass fra frste stund.

6. Jeg har ingen stillinger jeg heller vil fde i enn andre. Jeg er veldig pen for se hvordan det gr nr den tid komme. Jeg nsker bare f veiledning p hva som kanskje er best for barnet og meg selv. Tips fra jordmdre setter jeg stor pris p. 

7. Jeg nsker ha mest mulig med klr p meg, da jeg fler meg mest komfortabel med det. 

8. Jeg hper p kunne ha 1 jordmor som flger meg hele veien, da jeg ikke "takler" bytter i st og vest. Jeg m kunne regne med en jordmor, og hper dette er mulig f til. Jeg har drlige erfaringer med jevne utskift fra Haukeland, og seter stor pris p om dette kunne blitt ordnet p noen mte. Jeg fler meg ogs mer komfortabel om jeg har 1 person forholde meg til. 

9. Jeg vil helst unng veneflon da dette gjr meg skikkelig uvel. Og jeg er serist livredd for f satt det inn da jeg alltid besvimer eller blir kjempedrlig. 



Det er selvflgelig tusen tanker som svirrer gjennom hodet mitt for tiden om hvordan jeg vil ha ting. Men det er vanskelig se for seg hvordan ting vil g. Jeg er derfor veldig pen. Jeg kjenner et stort behov for veiledning, og hper det er noe jeg kan f. Jeg vil bli fortalt hvordan ting ligger an, hvor i fdselen jeg er, og hvor langt de ser for seg at det er igjen til ml. Jeg tenkte jeg skulle lese meg litt opp p dette i forveien, slik at jeg kanskje forstr hva de snakker om. Utenom det gleder jeg meg veldig til f snuppa ut, det skal bli s godt bli ferdig. Jeg trodde aldri jeg skulle si jeg gledet meg til en fdsel, men det gjr jeg faktisk n. Jeg har jobbet mye med meg selv den siste tiden, og jeg forbereder meg selv mentalt. Jeg jobber med det hver eneste dag, snakker med samboeren om ting jeg syns er vanskelig, og prver gjr meg forsttt av han. Da vil han ogs kunne gi beskjed til de p sykehuset om hva jeg syns og fler om ting.

 


hits