Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg på denne dagen ikke lengre hadde en baby i magen. Liam ble født i uke 34, og alle bekymringene jeg hadde hatt i løpet av svangerskapet ble plutselig borte. Han var frisk og i livet. 

Han ble født med keisersnitt, og alt gikk som det skulle. Han trengte minimalt med hjelp, og jeg takker alt som er for nettopp det. Han var så sterk, og jeg kunne ikke vært heldigere. Selv om jeg ikke fikk sett han på nesten 2 døgn, hadde han pappaen sin med seg som passet på. Det skal sies at det absolutt ikke er en drømmesituasjon å føde et barn før termin, hvertfall ikke så lenge før. Ja, han var en liten og søt baby på under 2 kg - men han var overhode ikke klar for å se hva verden hadde å by på. Han skulle vært inne i mammas mage noen uker til.

Jeg sitter her idag, og ruger på den lille jenta i magen - som enda ikke har vist tegn på mistrivsel. Heldigvis! Jeg er evig takknemlig for at hun fremdeles vil være inne i magen min, da hun ikke har noe her ute å gjøre enda. Jeg vil at hvis hun en dag velger å komme ut, så skal det være for at hun er klar for det. Ikke for at min kropp ikke tåler det lengre, og må ta henne ut. Det var utrolig sårt og ikke kunne bære frem barnet sitt til det fulle sist, og jeg følte meg som en dårlig mamma som ikke klarte det. Selv om det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes, så følte jeg meg mislykket. Jeg satte livet til barnet mitt i fare, og jeg visste ingenting om han ville overleve eller ei. Det så ikke bra ut før han ble født. Jeg var rimlig sikker på at sønnen min ville dø, og at de to sekundene jeg fikk se han i forbi farten var det. 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg så fikk jeg beskjed om at han måtte hasteopereres etter fødsel, ellers ville han ikke klare seg. Han hadde muligens kromosomfeil, men de visste ikke hvor alvorlig det var. Ut kom han, frisk som en fisk - med en cycte i magen, som de hele veien trodde var all den faenskapen. Den ble operert bort etter 4 uker, og han tok aldri noen skade av at den var der. Han har hele veien vært i super form, og den lille perfekte gutten min har ikke tatt noen skade av å bli for tidlig født. Det skal sies at jeg er en av de heldige. Jeg er medlem i en prematur gruppe på Facebook, og mammahjertet mitt blør. Det er så ufattelig vondt å lese om de som ligger i kuvøsen sin, hvor foreldrene ikke får holde, de får ikke lov til noe. Det er også veldig usikkert om barnet kommer til å overleve. Ingen ønsker det. Håp derfor aldri på at barnet ditt skal komme flere uker før termin, bare for at du er lei. De siste ukene er gull verdt for barnet sin del. 






 

Postet av: Nina
du har virkelig en herlig sønn :)
25.05.2017, 13:44
Postet av: Katharina
Han ser helt fantastisk ut :) <3
25.05.2017, 14:55
URL: http://katharinaj.blogg.no

Skriv en kommentar


NAVN:


DIN MAIL:


WEBSITE:


KOMMENTER:


DESIGN AV WWW.BARELOTTE.BLOGG.NO





hits