Jeg må si at jeg er utrolig heldig som er sammen med en så flott mann som jeg er. Han er virkelig den beste kjæresten jeg kunne drømt om, samtidig som han er den flinkeste pappaen til våre to små. Han står på dagen lang, og gjør alt han kan for at vi tre skal ha det bra!

I går var jeg så heldig å få et nytt kamera som jeg hadde kjempelyst på. Jeg bruker mye tid på å fotografere mine to små, og var en smule lei av å hele veien bruke telefonen. Jeg solgte speilreflekskameraet mitt tidligere i år, da jeg syns dette ble for "klossete". I går kjøpte han derfor Sony A5000, et kamera jeg er veldig fornøyd med. Jeg får bilder av god kvalitet, og det er veldig viktig for meg. Jeg ønsker å kunne fremkalle bildene av barna våre, og da er det kjekt om bildene er 100% og ikke av mobilkvalitet. Han tok seg derfor den frihet å spandere et kamera på meg/oss!



 


Da har jeg mottat bildene etter nyfødtfotograferingen. Jeg må si jeg er veldig fornøyd med bildene, og de kunne virkelig ikke blitt bedre. De er alle unike, og veldig personlige. Siden vi har fått en sommerbaby hadde jeg veldig lyst på blomster i bildene, og resultatet syns jeg ble kjempebra! 










 


Jeg er som alle vet utrolig glad i Instagram. Jeg deler bilder der hver dag, og det går mye i barn, barnerom og hverdagen generelt. Jeg er opptatt av å ha en lys og fin profil, og gjør mitt beste for å holde den så ryddig som mulig! Følg meg gjerne på Malin.vedaa! 


















 


Nå har det gått rett over 1 uke siden Mileah kom med hjem fra sykehuset. Liam har hele svangerskapet kost med magen min og hørt ordet "baby", som han har klart å forstå at er magen. Han har selvfølgelig ikke visst hva ordet betyr, men han vet at det har hatt en sammenheng med magen å gjøre. 

Nå er babyen plutselig en egen, liten person som er på utsiden. Hun ligger i nestet sitt, på brystet vårt, og i sofaen. Babyen er også med over alt, og hun har kommet for å bli. Dette var selvfølgelig noe Liam ikke klarte å forstå, han var sjalu, han oppførte seg merkelig i tillegg til at han var utrolig grinete og sur. Han begynte å slå, og han ville for alt i verden ikke gå bort til babyen. Han var redd. 

Etter en 5 dagers tid begynte han å se på henne, gå bort til henne å ta på henne. Han klappet henne på hodet, holdt henne i hånden og la hodet sitt ned på henne for å gi henne kos. Han har nå begynt å bry seg, og er veldig opptatt av hvor babyen er til en hver tid. Han vil ha henne med når han skifter bleie, og når han selv sitter i sofaen vil han ha henne på fanget sitt. Han blir kjempesint om vi tar henne "fra" han. Han har virkelig vist oss hvor mye han bryr seg om henne, og at han har akseptert at hun nå er en del av familien. 

Vi bruker også mye tid på Liam alene, at en av oss tar han med oss ut eller finner på noe med bare han. Det tror jeg er utrolig viktig, at ikke all fokus går over på babyen. Mileah krever tid, og skal hver 2-3 time ha mat, i tillegg til at det har vært mye frem og tilbake til sykehuset grunnet gulsot. Det har derfor vært mindre tid til Liam, noe jeg har hatt utrolig dårlig samvittighet over. Heldigvis er han den mest tålmodige sjelen i verden, og han har vært så heldig å fått være med mormoren og morfaren sin, i tillegg til bestermor. De har vært til stor hjelp den siste uka, og jeg er evig takknemlig for det. 

Nå er vi en familie på 4, hvor vi alle er like glade i hverandre. Vi har den perfekte familie, og jeg kunne ikke vært mer fornøyd med ting. Det går over all forventning, og vi klarer oss kjempebra. Liam er en engel, han hjelper til her hjemme, og han har plutselig blitt så stor. Jeg har hele veien sett på han som så liten og søt, men han har vokst opp til å bli en liten kjekkas av en ung gutt. Det er nesten litt trist å se at tiden går så fort og at han har vokst opp til å bli en så god person på så kort tid. Jeg skulle ønske tiden kunne stoppe opp litt, for den lille babyen min som ikke lengre er så liten vokser i fra meg. 



 

 


Den 09.06.2017 stod jeg opp tidlig for å møte opp på vekstkontrollen jeg hadde avtalt på sykehuset. Jeg tenkte at dette gjerne var den siste da jeg var så nær termin, og håper på at lillesøster etter mye om og men hadde bestemt seg for å legge litt mer på seg. Det ble målt hodeomkrets, mageomkrets, lårbein, blodgjennomstrømning i hode og navlesnor. Navlesnoren var dessverre ikke optimal, og det ble bestemt at jeg ikke kunne gå til termin, og at det måtte bli gjort noe i løpet av de neste dagene. Jeg ble sendt videre til en CTG prøve, som var utrolig fin. Så det viste ingen tegn på at babyen ikke hadde det fint i magen. Jeg fikk beskjed av en overlege at de ville ha meg innlagt da blodtrykket mitt var høyt. Jeg fikk derfor et rom på føden, og hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det var starten på det hele. Morningen etter (10.06.2017), ble det bestemt at jeg skulle bli satt i gang med ballongkateter. Da jeg ikke hadde mer enn 1 cm åpning var det det beste å gjøre. Denne gikk jeg med helt til morningen etter, og da fikk jeg beskjed om at den hadde hjulpet meg frem til 3 cm. Det var ikke så langt som de hadde håpet på, da ballongen skulle falle ut ved 4 cm. Jeg fikk derfor gå med denne noen timer til, for å se om den falt ut. Jeg fikk bytte rom, og ble lagt inn på føderommet. Nå var virkelig ting i gang, og jeg hadde aldri følt meg så nær en fødsel før. Jeg var spent, men også utrolig glad for at jeg hadde kommet meg såpass langt - og premien var ikke langt borte. Jeg ble jevnlig sjekket, men åpningen ville dessverre ikke spille på lag. Jeg fikk klyster rundt kl 15:00, og kort tid etter falt ballongen ut. Den var virkelig med på å sette fart på sakene, og det er nok det som var grunnen for at den falt ut. Dessverre var det fremdeles bare 3 cm. Nå skulle de uansett ta vannet, for å se om det ville sette gang på riene. De sjekket hvordan barnet lå, og de sjekket at ikke navlesnoren lå i veien. Alt så bra ut, vannet ble tatt. Og kort tid etter begynte det å murre i magen.



Jeg fikk rier etter 2 minutt, men ganske milde rier. De økte dessverre ikke på, så legene bestemte seg for å sette meg på drypp. Jeg ble satt på drypp, og på grunn av at babyen var så liten måtte de ha elektroder på hodet hennes for å følge med på trivselen underveis. Det er da slik at små babyer gjerne ikke tåler rier like godt som store/fullbårne barn. Det var tilfellet hos oss. Med en gang dryppet startet og riene økte på, sank hjertefrekvensen til babyen. Og hun hadde to ganske gode dypp som tydet på at det ikke føltes bra. Heldigvis gikk det litt oppover igjen, men så kom det tilbake. De skrudde dryppet opp, for å øke intensiteten på riene, men babyen tålte det rett og slett ikke. Jeg lå rett ut på sengen, med lystgassen i hånden. Bekymret som fy, begynte jeg å gråte da jeg så hvordan barnet responderte. Jeg var livredd for å miste henne, og behovet for å få henne ut snarest økte på. Etter timer med intense rier, var det på tide å sjekke åpningen igjen. Jeg håpet virkelig på at det hadde skjedd noe nå, og den supergreie jordmoren forventet 6-7 cm. Da hun sjekket var det ingen forandring, og jeg ble målt til 4. Jeg ble utrolig skuffet, men det var lite jeg kunne gjøre. Riene var utrolig sterke nå, og jeg vred meg i smerte. Jeg hadde virkelig ikke sett for meg at det skulle være så vondt. Jeg fikk derfor satt epiduralen (som jeg hadde måttet hatt uansett). Jeg fikk beskjed om dette allerede dagen før, da blodtrykket mitt var høyt, og jeg ikke ville få presse under pressriene om dette fremdeles var høyt da. Jeg syns det var utrolig godt å få den satt, men riene avtok veldig fort. Jeg gikk fra å ha helt sykt vondt til null smerte og null rier. Det var endelig behagelig, og jeg trengte verken lystgass eller noen annen form for smertelindring. Jeg kunne le, smile og prate. Men mest av alt var jeg sugen på mat og drikke, som jeg ikke hadde fått i meg under alle de timene med rier. Jeg var dessverre så uheldig å fikk beskjed om at jeg ikke kunne tilføre kroppen næring/væske da de ikke visste om dette ville ende opp i et keisersnitt grunnet tilstanden til babyen. Jeg ble derfor veldig tappet for energi utover kvelden, og hadde ikke mer å gi. Jeg lå flere timer uten at kroppen startet riene igjen, og babyen hadde det ikke bra. Det endte opp med at jeg fikk feber, babyen trengte antibiotika og hjertefrekvensen til barnet fortsatte å stupe (til og med når jeg ikke hadde rier). Jeg ble derfor utrolig bekymret, og fikk beskjed om at hvis jeg ikke hadde fått 7 cm åpning i løpet av de 2 neste timene skulle vi kaste inn håndkle.

Martin og jeg fikk slappet av de to timene, han sov og jeg duppet av. Det var så deilig å endelig få roe kroppen litt. Jeg var naturlig nok utrolig spent på hva som hadde skjedd da klokken var 04:30. Legene og jordmor sjekket åpningen igjen, men det var ingen forandring nå heller. Jeg var fremdeles 4 cm. Og da kjente jeg at nok var nok. Jeg ble satt på drypp igjen, men etter 1 time med dette, ingen rier eller tegn på at noe skulle skje - så var det nok. Jeg ville ikke mer, og jeg følte ikke at det lengre var forsvarlig for min lille skatt å ligge der inne. Legene fulgte hele veien med, og de bestemte seg for at hun nå måtte ut. Jeg ble trillet ned til operasjonssalen, evig takknemlig for at de endelig hadde tatt steget med å gi meg keisersnittet. Jeg fikk endelig et håp om at dette kom til å gå bra. Heldigvis! Alt gikk veldig fort, og jeg husker svært lite av hva som egentlig skjedde, og hvordan ting var. Det jeg husker er hvertfall det at de bare fylte på med epiduralen jeg allerede hadde fått, og de tusen legene rundt meg stilte hverandre et lass med spørsmål om allergiene mine osv. Jeg fikk også en nøytraliserende "shot" som jeg måtte svelge, for å unngå oppkast under selve keisersnittet. 

Jeg fikk ha Martin med meg inn. Og siden alt gikk så fort ble jeg en smule dårlig av hele settingen. Jeg var overhode ikke forberedt på at det skulle gå så fort. Men mest av alt reagerte jeg på at jeg fremdeles kjente beina mine. Jeg hadde følelser i hele underkroppen, og jeg kunne bevege hver en muskel. Jeg hørte "nå setter vi i gang", og det var da jeg kjente at kniven traff. Jeg kjente hele inngrepet, noe som var svært ubehagelig. Det var litt vondt, men veldig overkommelig. Jeg ble raskt kvalm, og trengte noe for å fjerne den. Jeg fikk derfor sprøytet inn noe som gjorde til at jeg ble meget neddopet og gav blanke i det meste. Den 12.06.2017 Kl 05:52 kjente jeg at de dro ut babyen, og lille Mileah var endelig født. Nå skulle jeg bare bli sydd igjen, og Martin skulle få bli med ut for å sjekke tilstanden til barnet vårt. Mileah var liten og nett, men trengte ingen form for hjelp. Hun pustet selv, og hadde det utrolig bra.

Jeg lå fremdeles på bordet, da de brukte enormt med tid på å sy åpningen igjen - bare på grunn av at de ville ha det fint. Jeg fikk også vite at de skulle sende morkaken min til sjekk for å finne ut hva det er som gjør til at svangerskapene mine blir som de blir.



Alt i alt var fødselen fin, men den endte ikke så bra som vi håpte på. Legene var heldigvis utrolig flinke, og de forstod mine bekymringer underveis. Og sammen kom vi i mål. Jeg er så stolt over meg selv, som ikke gav opp når det stod på. Men jeg er også utrolig stolt over at jeg klarte å gi beskjed om at nok var nok (noe legene også syntes). Jeg hadde nok aldri klart dette om dette hadde vært mitt første svangerskap.

Velkommen til verden Mileah Vedå - Søderlund 


Den 12.juni kl 05:52, ble det endelig bestemt at du skulle få møte denne verden. Ikke hadde du valgt det selv, men på grunn av dårlig magehus var dette det beste for både deg og meg. Etter en lang i gangsettelse av en fødsel ble det bestemt at du heller skulle ut med keisersnitt. Dette var en lettelse, og jeg følte ikke lengre at jeg kom til å miste deg. (FØDSELHISTORIE KOMMER)

Jeg er superstolt over å kunne si at jeg har blitt mamma til verdens flotteste lille jente på bare 2212 gram og 44 cm. Født 4 uker før tiden og bare 1 uke prematur. Jeg er så takknemlig for at du er helt frisk, og at ting til nå har gått så utrolig bra. Etter bare 1 dag på sykehuset fikk du bli med oss hjem, og vi kunne endelig være en komplett familie på 4 stykker!

Mamma og pappa elsker deg!


Da var jeg på min aller siste kontroll idag, tror jeg. Jeg ble kjapt lagt inn på føden etter dagens ultralyd og CTG, da babyen ikke har den gjennomstrømningen i navlesnoren som hun skal ha - i tillegg til at kroppen min skranter med blodtrykk, pannehodepine og diverse.

Det blir derfor utrolig spennende å se når fødselen blir startet, men jeg fikk klar beskjed om at jeg ikke kommer meg ut herfra igjen. Jeg går heller ikke til termin. 

Jeg er utrolig klar for å møte jenta i magen, og det skal bli så godt å få henne i armene. Jeg er i uke 36+1 idag, og det er ikke så alt for gale. Jeg er veldig fornøyd med å ha kommet såpass langt, men noen 4 kilos baby blir det ikke. Hun er målt til å være rundt 2100 gram, og det er stort nok. Så lenge hun er frisk så gjør det ingenting om hun er litt liten. Kanskje neste oppdatering er med bilde av babyen? Nå skal jeg hvertfall hvile litt mens jeg venter på at Martin skal komme på sykehuset med baggen min. Jeg føler meg så ekkel med en gang jeg kommer til et sykehus, så jeg føler for å ha alle tingene mine + sjokoladen min, Hehe! 

De aller fleste oppdateringene mine kommer på Instagram, så følg meg gjerne der - Malin.vedaa 





 


Etter sist vekstkontroll fant de ut at det er nedsatt funksjon i navlesnoren. Dette har gjort til at babyen i magen har sluttet å legge på seg, eller hun legger på seg lik null. 

Hun er målt til 2100 gram, og i følge legene vil hun ikke bli noe særlig større. Det er derfor snakk om å sette fødselen i gang om ikke så lenge. Jeg hadde håpet på å få kunne gå til uke 37/38, men det høres ikke så lovende ut. Babyen har det bra inne i magen enn så lenge, men det vil nok med tiden gå ut over trivselen hennes. Jeg har derfor fått beskjed om å ta kontakt om bevegelsesmønsteret hennes forandre seg. 

Jeg har mye vondt i magen for tiden, og hodepinen og synsforstyrrelsene ser ikke ut til å gi seg. Heldigvis er det godt at det ikke er så alt for lenge igjen. Det viktigste er kanskje nå å få henne ut slik at hun kan få mat på utsiden. 

Jeg ble fortalt av legene at lungene hennes var modne nok på denne tiden, og at hun mest sannsynlig kom til å klare seg utrolig bra om de måtte ta henne ut nå. Det er utrolig godt å høre, og det skal jo sies at jeg har vært gjennom det en gang før - bare enda mer prematurt. Jeg er derfor ikke noe bekymret. Og jeg er spent på hva de kommer frem til på neste kontroll som er på fredag allerede. 




 


Hei igjen fine mennesker! Jeg er så urolig dårlig på oppdateringer for tiden, men som dere alle sikkert forstår så er jeg utrolig sliten!

Jeg har kommet meg inn i uke 36, og jeg forstår ikke hvor tiden blir av. Ukene flyr forbi, og fødselen nærmer seg med stormskritt. Jeg ser virkelig fram til dagen hvor ting starter, da jeg da kan se enden på dette svangerskapet. Jeg kjenner at kroppen blir mer og mer klar for hver dag som går. Den begynner å bli ganske klar føler jeg, og jeg har allerede ved flere anledninger trodd at noe har vært på gang. Kanskje det bare er ønsketenkning(?) haha. Uansett er det ikke lenge igjen, og jeg håper hun kommer litt før termin - men ikke så tidlig at hun anses som prematur. 

Jeg gleder meg utrolig mye til fødselen, men jeg tror det kan bli hardt. Jeg er forberedte på at det blir tøft, men ut i fra hvor mange som føder her i verden er det ingen grunn for at ikke jeg skal få det til. Jeg vet at hver rie, som sikkert ikke er noe godt vil være med på å få henne ut. Så alt i alt er det vel best å se det positive i det å spille på lag så langt det lar seg gjøre. Jeg har pakket sjokolade og saft, i tillegg til at jeg skal nappe med meg litt til når det starter. Litt energi tror jeg er viktig på en slik dag, og jeg ser ikke for meg at det frister med hva som helst. 

Jeg er så klar for å møte den lille jenta som holder meg våken om nettene, som gjør meg tissetrengt hvert 5 minutt og som storebror allerede ligger å koser med. Jeg gleder meg spesielt til å se de to sammen. Hvordan kommer han til å reagere? 

Det er så mange tanker og følelser for tiden, og jeg vet overhode ikke hva jeg går til. Kanskje det er til det beste(?) det tror hvertfall jeg. Jeg vet uansett at jeg kommer til å være supermotivert når det skjer, og det finnes ingen vei tilbake nå. Ut må hun, og det skal vi klare sammen - med litt hjelp fra de på sykehuset. 

Nå skal jeg avgårde til sykehuset for å sjekke veksten hennes, og om alt er som det skal. Det er et tiltak, men så utrolig viktig. Jeg skulle gjerne vært hjemme å slappet av, men det kan jeg altså ikke. Så jeg håper alt er like fint idag som sist, og at hun har lagt på seg en hel del - slik at jeg kjapt kan få henne med meg hjem! 



 

 

 


Den siste tiden har det virkelig skjedd ting her hjemme. Jeg har vært mer sliten enn før, og bekkenet mitt tar livet av meg. Utenom graviditeten er det ting som skal gjøres, huset skal stelles og Liam skal tas vare på. 

Det som har skjedd er at Liam har gått fra å være en baby til en liten selvstendig ung gutt. Han hjelper den høygravide mammaen sin hver dag med husvask og rydding. Han støvsuger selv, henter ting, setter ting på plass og bytter om i vaskemaskinene. Han gjør rett og slett det jeg ber han om. Hvor sykt er ikke det av en snart 17 måneder gammel gutt? 

Jeg er så stolt over alt han har fått til, og alt han forstår. Han merker gjerne at mammaen hans er litt mer sliten enn før, og han nøler ikke med å hjelpe til. Han er bare så utrolig flink! 

Snart begynner han i barnehagen, tenk det. Der vil han lære enda mer. Han kommer heldigvis inn i barnehagen med et utrolig godt grunnlag hvor han hjelper og deler om en annen. Min lille baby er ikke lengre enn baby, det er litt trist og tenke på. Men heldigvis går det rette veien. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått æren av å være Liams mamma, for han kunne virkelig ikke vært mer perfekt enn det han er - i mine øyne! 





 


Nå har jeg styret på å fått rommet til Mileah ferdig, nesten hvertfall. Jeg tenkte jeg skulle vise dere noen bilder av den ferdige delen. Det er selvfølgelig litt som gjenstår, men det er veldig lite. Siste delen trenger jeg hjelp til av samboeren, da jeg selv ikke ønsker å skru ting inn i veggen. Jeg er hvertfall kjempefornøyd med resultatet, og bedre blir det! 











 


Det er helt uvirkelig å tenke på at jeg på denne dagen ikke lengre hadde en baby i magen. Liam ble født i uke 34, og alle bekymringene jeg hadde hatt i løpet av svangerskapet ble plutselig borte. Han var frisk og i livet. 

Han ble født med keisersnitt, og alt gikk som det skulle. Han trengte minimalt med hjelp, og jeg takker alt som er for nettopp det. Han var så sterk, og jeg kunne ikke vært heldigere. Selv om jeg ikke fikk sett han på nesten 2 døgn, hadde han pappaen sin med seg som passet på. Det skal sies at det absolutt ikke er en drømmesituasjon å føde et barn før termin, hvertfall ikke så lenge før. Ja, han var en liten og søt baby på under 2 kg - men han var overhode ikke klar for å se hva verden hadde å by på. Han skulle vært inne i mammas mage noen uker til.

Jeg sitter her idag, og ruger på den lille jenta i magen - som enda ikke har vist tegn på mistrivsel. Heldigvis! Jeg er evig takknemlig for at hun fremdeles vil være inne i magen min, da hun ikke har noe her ute å gjøre enda. Jeg vil at hvis hun en dag velger å komme ut, så skal det være for at hun er klar for det. Ikke for at min kropp ikke tåler det lengre, og må ta henne ut. Det var utrolig sårt og ikke kunne bære frem barnet sitt til det fulle sist, og jeg følte meg som en dårlig mamma som ikke klarte det. Selv om det ikke var noe jeg kunne gjort annerledes, så følte jeg meg mislykket. Jeg satte livet til barnet mitt i fare, og jeg visste ingenting om han ville overleve eller ei. Det så ikke bra ut før han ble født. Jeg var rimlig sikker på at sønnen min ville dø, og at de to sekundene jeg fikk se han i forbi farten var det. 

Som jeg skrev i et tidligere innlegg så fikk jeg beskjed om at han måtte hasteopereres etter fødsel, ellers ville han ikke klare seg. Han hadde muligens kromosomfeil, men de visste ikke hvor alvorlig det var. Ut kom han, frisk som en fisk - med en cycte i magen, som de hele veien trodde var all den faenskapen. Den ble operert bort etter 4 uker, og han tok aldri noen skade av at den var der. Han har hele veien vært i super form, og den lille perfekte gutten min har ikke tatt noen skade av å bli for tidlig født. Det skal sies at jeg er en av de heldige. Jeg er medlem i en prematur gruppe på Facebook, og mammahjertet mitt blør. Det er så ufattelig vondt å lese om de som ligger i kuvøsen sin, hvor foreldrene ikke får holde, de får ikke lov til noe. Det er også veldig usikkert om barnet kommer til å overleve. Ingen ønsker det. Håp derfor aldri på at barnet ditt skal komme flere uker før termin, bare for at du er lei. De siste ukene er gull verdt for barnet sin del. 






 


I samarbeid med @twistshakebaby har vi fått gleden av å dele ut en 20% rabatt til de som ønsker det! Koden er "malinvedaa20", og koden kan brukes på hele sortimentet. #twistshake







 


Etter mye om og men bestemte jeg meg for å ikke amme Liam. Det er mye press rundt amming, og de på sykehuset gjør ikke saken lettere. Jeg hadde et stort ønske om å amme han før han kom, men en umoden baby med dårlig sugeteknikk gjorde ting vanskelig. 

Jeg følte på et ekstremt press, og det å bli håndmelket på sykehuset av enkelte jordmørdre gjorde meg sykt ukomfortabel og stresset. Som alle vet er en stresset mamma og en baby en dårlig kombinasjon. Jeg merket at Liam ble mer og mer misfornøyd, og det å se han gråte med hele puppen i munnen var absolutt ikke noe jeg ønsket for han. Det var rett og slett ikke verdt det. 

Nå er jeg gravid, og mange lurer på om jeg skal amme babyen i magen. Og svaret er nei. Jeg har allerede kjøpt inn NAN til babyen, og hun blir fra første stund et flaskebarn. Det gjør ikke meg til en dårligere mor på noen måte. Hun vil få like mye omsorg og kjærlighet som alle andre barn. Jeg ble så skvist opp i et hjørne sist, at hele gleden er tatt fra meg. Jeg har aldri følt meg så ukomfortabel før, og det er grunnen til at jeg velger å ikke en gang prøve. Etter en så dårlig erfaring, syns ikke jeg det er vits for min del. Amming skal være kos, og jeg følte det aldri slik. Amming er ikke for alle, og det er noe folk må forstå. Fordelen med amming er at du alltid har puppen med deg, og melka holder hele tiden rett temperatur. Det er mye mer arbeid med flaske, men for vår del går det helt fint. Det finnes også positive sider med flaske, som ikke amming har. Og det er at far får et tettere forhold fra starten av, og barnet er ikke like avhengig av mor som ved amming. 

Ammepress utsettes utrolig mange for, og jeg har fått mange positive tilbakemeldinger for at jeg er såpass klar i min sak. Amming sier ingenting om du er en dårlig mor eller ei. Og amming er ikke i alle tilfeller det beste. 

Det å mate sitt barn skal ikke være stressende på noen måte. Man skal ikke få avsmak over å mate sitt eget barn. Det skal være kos, og det er ikke mindre koselig å mate babyen sin med flaske! 

Som sagt, amming er ikke for alle! Det er også et fritt valg, ingen kan be deg om å gjøre det om du ikke ønsker det! 



 


Idag stod ikke Liam opp før klokken var 10:00, og jeg var en liten stund bekymret for at noe var galt med han. Han har den siste uken vært oppe lenge før det, så det at han sov så lenge idag var utrolig godt! Jeg fikk sovet skikkelig ut, og var kjempeklar for en dag sammen med han.

Vi startet dagen med å spise en god frokost forran Barne-TV. Vi gikk deretter på badet for å stelle oss. Jeg satte Liam i vognen, pakket brød og gikk ut. Vi gikk opp i Norheimskogen for å mate endene, dette har Liam aldri gjort før, så han var litt skeptisk til fuglene som kom så nært. Han fikk matet de selv, og han var veldig fascinert over de. Han elsker dyr, og det viser han så godt. Vi spiste litt kjeks og drakk noe saft før vi gikk hjem igjen. 

Liam sovnet på vei tilbake, og når vi kom hjem fikk jeg besøk av Veronika. Det er alltid like hyggelig! Nå ventet Liam og jeg på at Martin skal komme hjem slik at vi kan få laget oss en pizza. 












 


Da har jeg pakket fødebaggen, og det er alltid like spennende å se hva den inneholder. Jeg vet virkelig ikke hva man trenger, så her er det litt av hvert. Den er ikke helt ferdig, men den er på god vei til å bli det. Har du tips til hva jeg bør legge til?

Jeg er som dere ser ikke ferdig med "mine" ting. Men babyen sitt er pakket og klart!









 


Det er fredag, og jeg startet dagen min med et legebesøk. Jeg ble kjapt sendt til sykehuset da han mente babyen var "liten" og at bevegelsene som hadde avtatt var et problem.

Jeg kjørte til sykehuset, hvor de først tok en CTG prøve av barnet (sparketest), for så å sjekke henne med ultralyd. Lillejenta vår har akkuratt bikket 2 hele kg! Det er mer enn hva Liam var ved fødsel. Jeg er så stolt, og denne helgen kunne ikke startet bedre. Hun har det så bra der inne, og hun beveger seg mer enn hva jeg klarer å kjenne. 

Jeg er i uke 34 nå, og har en følelse på at hun kommer før termin. Dette føler jeg kun av den grunn at jeg har ekstremt med nedpress og andre ting. Det føles virkelig som om hun detter ut snart. Heldigvis er det kjekt å kjenne på at kroppen gjør seg klar, og at den jobber for å få dette til å gå!



 


Jeg har de siste dagene kjent en enorm forandring på kroppen, og nå begynner det virkelig å skje ting.

Jeg kjenner kraftigere tak i magen, og kan akutt bli kjempedårlig. Nedpress er også er sinnsykt stort problem for tiden. Jeg føler jeg går med hodet hennes mellom beina, og jeg føler en trang for å nesten skubbe henne opp igjen. Det er en skikkelig merkelig følelse, men jeg føler faktisk at hun er på vei til å dette ut. Jeg har kommet meg inn i uke 34 nå, så det er veldig deilig. Jeg kom ikke lengre med Liam heller, og vi ser jo alle hvor bra det gikk. Men det er ikke noe ønske at hun kommer helt enda, hun må nok holde seg der inne noen uker til. 

Kroppen min skal få styre på, og jeg får bare "leve" med det. Det er tungt, men allikevel godt å kjenne at kroppen jobber for å få dette svangerskapet i mål. Ut skal hun, og det merkes. Det blir spennende å se hvor stor hun har blitt på den neste kontrollen jeg skal på. 



 


Tenk at det er 17.Mai igjen! Vi har ikke vært i form den siste uken, men allikevel føler jeg på behovet for å lufte hodet litt, spesielt for Liam sin del. 

Liam har fått sin aller første bunad, tenk det. Denne brukte også pappaen hans når han var 1 år gammel, det er derfor utrolig stas at han også skal få lov til å ha den på seg. Han har fått seg flotte bunadssko og en flott skjorte til. Er han ikke nydelig? Tenk at den lille gutten vår, som i fjor bare lå i vognen sin feirer sin første 17.mai med ballonger og is. Tiden flyr av sted. Det er virkelig en familiedag, og alt handler om de små på en dag som dette. 

Vi blir nok ikke ute hele dagen idag grunnet formen, men vi må uansett en tur innom byen for å sjekke ut livet der. Vi får se om vi orker å se noen av togene i år, eller om vi bare går gjennom gata. Jeg orker nok ikke å være ute hele dagen da kroppene våre virkelig ikke henger med. Martin er heldigvis frisk, men Liam og jeg skranter enda.


Jeg vil med dette innlegget ønske alle sammen en flott dag, jeg håper den blir fin. Is og pølser skal spises, og dette med god samvittighet! 

Gratulerer med dagen, Norge!


Som jeg sa i går, har jeg handlet på nett til mine to småtroll. Liam fikk en ting ting å ha på rommet sitt, og Mileah fikk interiør og lamper. Jeg gleder meg virkelig til pakken kommer i posten da det er så mye fint!

Jeg har lenge ønsket meg en skikkelig ballbinge til Liam, da han syns denne er så kjekk på Leos lekeland. Han har jo blitt så stor nå, så denne blir kjekk nå i sommer. Denne kan han ha på rommet sitt, samtidig som vi kan ta den ut på terrassen når det er fint vær. 



Mileah har fått seg en nydelig Miffy lampe, lik Liam sin - bare at hun fikk den minste størrelsen. Rommet til Liam er mye større, så han har mer plass til de store tingene. Hun fikk også en bokstavlampe, oppbevaringsbokser og gulvteppe. Så nå har hun nesten alt til rommet sitt, det blir så fint! 










Jeg skal få vist dere bildet av rommene når tingene kommer. Men per nå får dere bare se bilder fra nettsidene. Gøy er det uansett! 

- Miffylampen HER - Gulvteppe HER - Ballbinge HER - Bokstavlampe HER - Oppbevaringsbokser HER -


Nå har jeg og familien min vært syke i over en uke, og det er så slitsomt. Hoste, feber og omgangssyken, hvor kjipt er vel ikke det? 

Liam har feberutslett over hele seg, så den lille søte kroppen hans ser ikke ut stakkars. Han har også fått kraftig diaré de siste dagene. Jeg er i bedre form enn jeg har vært, men langt i fra frisk. Det er så tungt å gå gravid i tillegg til å være syk. Kroppen krever så utrolig mye, og det er fælt å ikke ha noen form for energi til overs. 

Martin er endelig helt frisk, og tilbake på jobb. Det betyr derfor at Liam er alene med meg frem til han kommer hjem. Jeg får derfor ikke hjelp med Liam før den tid, så kroppen er ganske utladet for tiden. Det skal virkelig bli godt når dette slipper taket, men det ser svart ut. Jeg får smøre meg med all den tålmodigheten jeg har igjen, og krysse fingrene for at vi er friske til helgen! 

Jeg har også mye kult jeg skal vise dere på bloggen i løpet av dagen. Denne mammaen har vært på nettshopping til sine to små. Veldig fornøyd med produktene, mindre fornøyd med totalbeløpet - Hehe. 



 




hits